Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern (ARV)
Nok en gang ser vi en rettssal fylt av menn som mener deres personlige hobby står over norsk lov, naturmangfold og internasjonale forpliktelser. Forsvarets argumentasjon i Eidskog-saken følger et forslitt mønster: De visste visstnok ingenting, de bare «gikk en tur» med våpen i et område der ulven tilfeldigvis falt. Noen ble drept av noen. Det var kanskje ikke ulver heller, men kanskje mer hund, påstås det. Det gir uansett ikke lisens til å drepe.
Dette er ikke jakt. Det er organisert miljøkriminalitet. Når statsadvokaten trekker frem «mafiaparagrafen», er det ikke for å dramatisere, men fordi virksomheten er nettopp det: organisert. Det kreves planlegging, taushetskultur og en total mangel på respekt for fellesskapets ressurser for å drive illegal jakt i 2025.
Argumentet om at tap av jaktrett er «en like stor straff som soning», faller på sin egen urimelighet. Hvis du bruker jaktretten din til å utrydde truede arter, har du for lengst bevist at du aldri burde hatt rett til å bære våpen i utgangspunktet.
I saken mot Isak Dreyer slapp han unna på teknikaliteter og tvil. Det skjedde under lisensjakt på bjørn. Men i Eidskog er bildet klarere: Det fantes ingen lovlig jakt. Likevel falt skuddene.
Ulven i Norge lever allerede på nåde, presset inn i en knøttliten ynglesone og forfulgt av en politisk vilje som knapt tåler at dyrene eksisterer. Når krypskyttere da tar loven i egne hender og skyter kritisk truede dyr i ly av mørket og skogens taushet, angriper de ikke bare naturen – de angriper demokratiet vårt.
Hvis man er så glad i skogen som disse jegerne hevder å være, bør man klare å gå i den uten å drepe alt som utfordrer ens eget verdensbilde. Vi får håpe retten ser forbi «uvitende friluftsliv»-forklaringer og avledningsmanøvre med påstander om hybrider og viser at loven gjelder like fullt i de dype skoger som i sentrale strøk.
Naturen kan ikke forsvare seg selv i en rettssal, derfor er det avgjørende at straffen for å ødelegge den faktisk svir.
