Kan norsk elgforvaltning ha bidratt til at elgen blir svakere?

Som kjent vil en natur som fortsatt er naturlig klare seg selv best, men nyheteren om svake og små elgkalver er over 40 år gammel. Så hvorfor kommer dette opp nå? Og i Porsgrunn har det vært et debattema nesten like lenge. Så hva har gått galt og hvem kan ha skylda? Det må i alle fall være noen årsaker.

Elgkalvene blir færre og mindre, og mange dør av underernæring. Norsk forskning viser at tidligere overbeiting og jaktuttaket kan påvirke elgbestanden i lang tid. En annen studie viser at manglende samarbeid mellom forvaltningsområder kan føre til høyere elgtetthet, større beiteskader og dårligere økonomisk resultat. Det reiser spørsmål om hvordan norske elgvald og kommuner har forvaltet bestanden.

I store deler av Norge har elgkalvene blitt færre og lettere. Samtidig er det rapportert om syke og døde kalver som er så avmagret at de knapt har fettreserver igjen. Veterinærinstituttet undersøker utviklingen gjennom forskningsprosjektet Elgkalven Trampe. Etter to års arbeid var 124 kalver undersøkt, og hovedfunnet var at mange av de døde kalvene var små og magre. Flere hadde likevel mage og tarm fulle av fôr.

Forskerne undersøker blant annet betydningen av klimaendringer, beitekvalitet, parasitter og infeksjoner. De har foreløpig ikke fastslått hva som ligger bak den omfattende underernæringen.

Men forskning fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) viser at også tidligere beslutninger om størrelsen på elgbestanden og fordelingen av jaktuttaket kan ha betydning. Dermed blir det interessant å se nærmere på selve systemet for elgforvaltning.

Elgen kjenner ingen valdgrenser

Norsk elgjakt organiseres gjennom godkjente jaktområder, såkalte vald. Kommunene fastsetter minsteareal, godkjenner valdene og tildeler fellingstillatelser. Jaktrettshaverne organiserer jakten og kan samarbeide om flerårige bestandsplaner. Utfordringen er at elgens naturlige leveområder ikke nødvendigvis samsvarer med grensene for vald og kommuner.

Mange elger trekker mellom sommer- og vinterbeiter og kan bevege seg gjennom flere jaktområder i løpet av året. Dermed kan beslutninger om jakt i ett område få konsekvenser for bestanden og beiteforholdene i et annet. Dette ble undersøkt av norske forskere i en studie publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Wildlife Biology i 2009.

Forskerne tok utgangspunkt i elgforvaltningen i Stor-Elvdal, hvor elgens sesongtrekk og ulvens tilstedeværelse skaper forskjellige forhold mellom områdene. De utviklet en modell som sammenlignet samordnet forvaltning med et system der grunneiere i større grad forsøker å maksimere sine egne økonomiske interesser.

Resultatene viste at manglende samordning kunne føre til høyere elgtetthet, større beiteskader og lavere samlet økonomisk utbytte. Forskerne fant at forskjellene mellom forvaltningssystemene ble større når en høy andel av elgene trakk mellom områdene.

De konkluderte med at samarbeid mellom grunneierne ga bedre samlet økonomisk resultat enn når hver grunneier forsøkte å maksimere sitt eget utbytte.

Studien viser dermed hvordan manglende samarbeid kan føre til at elgbestanden forvaltes dårligere, særlig når jaktområdenes grenser ikke følger elgens naturlige leveområder.

Kilde: Nilsen mfl., 2009 – The Role of Ecological and Economic Factors in the Management of a Spatially Structured Moose Population

Jaktkvotene kan forsterke svingningene

En annen norsk studie viser at det har betydning hvor raskt forvaltningen reagerer når elgbestanden endrer seg. I en undersøkelse publisert i Journal of Animal Ecology i 1999 analyserte forskerne utviklingen i elgbestanden i Vefsn i Nordland fra 1967 til 1993. Forskerne rekonstruerte bestandsutviklingen ved hjelp av aldersopplysninger fra 6752 felte elger, tilsvarende 96 prosent av jaktuttaket i perioden.

Undersøkelsen viste at jaktkvotene reagerte med forsinkelse på endringer i elgbestandens størrelse. Den årlige kvotetildelingen hang sterkest sammen med bestandens størrelse to år tidligere, mens det faktiske jaktuttaket i større grad fulgte bestandens størrelse året før.

Dette innebar at forvaltningen ikke umiddelbart klarte å tilpasse jaktuttaket til endringene i bestanden. Samtidig fant forskerne at jegerne delvis kompenserte for forsinkelsene ved å felle en større andel av kvoten når bestanden var høy, og en mindre andel når bestanden var lav. Det bidro til å dempe bestandssvingningene.

Forskerne fant også at selektiv jakt påvirket alderssammensetningen blant elgkyrne. Dette hadde betydning for kalveproduksjonen fordi elgkyrnes reproduksjon varierer med alder. Undersøkelsen dokumenterte dermed at jaktuttaket ikke bare bestemmer hvor mange elger som finnes, men også påvirker bestandens sammensetning og fremtidige reproduksjon.

Kilde: Solberg mfl., 1999 – Dynamics of a harvested moose population in a variable environment

Jaktutbyttet har vært et viktig mål

Også nyere norsk forskning viser hvordan forskjellige mål for elgjakten kan påvirke bestanden. I 2021 presenterte NINA seks alternative strategier for jakt på elg og hjort. Forskerne undersøkte hvordan avskyting av forskjellige alders- og kjønnskategorier påvirker antallet felte dyr, kjøttutbyttet, bestandens sammensetning og risikoen for skader. Seniorforsker Erling J. Solberg påpekte at kunnskapen om hvordan hjortevilt bør høstes, gjennom flere tiår har vært brukt til å øke jaktutbyttet, både målt i antall dyr og kjøttmengde.

Men han understreket at en slik prioritering også kan ha kostnader for andre egenskaper ved bestandene. NINA-forskerne viste blant annet at høy avskyting av kalver kan bidra til en lavere vinterbestand, mens en strategi som skal gi stort kjøttutbytte, kan kreve flere voksne dyr og en høyere vinterbestand.

Ingen av strategiene gir maksimalt utbytte på alle områder samtidig. Dermed kan en jaktstrategi som gir høyt kjøttutbytte, samtidig føre til større konkurranse om vinterbeitene. Dette er særlig interessant i områder hvor tidligere høy elgtetthet har ført til omfattende overbeiting.

Kilde: NINA, 17. september 2021 – Seks strategier for elg- og hjortejakta

Overbeitingen kan påvirke flere generasjoner

Et av de mest interessante funnene kommer fra NIBIO. I en omfattende studie publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Ecosphere i desember 2025 undersøkte forskerne sammenhengen mellom mattilgang, beitepress og elgkondisjon i 24 norske forvaltningsområder.

Forskerne fant at tilgangen på attraktive beiteplanter hadde stor betydning for både kalvevektene og antallet kalver per elgku. Områder med lite tilgjengelig kvalitetsbeite hadde gjennomgående dårligere kondisjon hos elgen.

Men forskerne fant også noe mer oppsiktsvekkende: Tidligere overbeiting kan ha virkninger som fortsetter gjennom flere generasjoner. Elgkyr som vokser opp med lite mat, kan bli mindre som voksne og produsere færre og mindre kalver. Slike effekter kan vedvare selv etter at bestanden er redusert og mattilgangen har bedret seg.

I en faglig gjennomgang publisert av NIBIO i februar 2026 framheves særlig områdene vest for Oslofjorden. Her har tidligere hardt beitepress satt spor i elgens kondisjon. Bestandene kan være lettere og mindre produktive enn dagens bestandstetthet og mattilgang skulle tilsi. Dette er særlig relevant for utviklingen i Telemark, Vestfold og Agder, hvor elgkalvene har blitt både færre og mindre.

Funnene innebærer at det ikke nødvendigvis er tilstrekkelig å redusere bestanden for å oppnå en rask forbedring. NIBIO peker også på muligheten for å bruke beitetakster mer aktivt i forvaltningen. Forskerne fant at de fleste undersøkte elgbestandene så ut til å falle i kondisjon når mer enn 15–20 prosent av bjørkeskuddene ble vinterbeitet over tid.bEt slikt mål kan bidra til å avdekke problemer før elgens kondisjon begynner å falle.

Kilde: Wam mfl., 2025 – Food for fitness? Insights from 24 Norwegian moose populations for proactive monitoring and preventing overabundance

Kilde: NIBIO, 5. februar 2026 – Når maten svikter, svekkes elgen i flere generasjoner

Hva betyr fraværet av store rovdyr?

Rovdyrenes rolle gjør spørsmålet om forvaltningen enda mer sammensatt. Ulv og bjørn bidrar til å regulere elgbestanden ved å drepe kalver og voksne dyr. I områder med lite naturlig predasjon får jaktuttaket større betydning for bestandsreguleringen. Den norske studien fra Stor-Elvdal i 2009 undersøkte nettopp hvordan ulvens predasjon og elgens trekkmønster påvirket forvaltningen i forskjellige geografiske områder.

Forskerne viste at ulvens predasjon i et vinterområde også kunne påvirke elger som tilbrakte sommeren utenfor ulverevirene. Dette betyr at virkningen av rovdyr ikke nødvendigvis følger grensene som brukes i den lokale jaktforvaltningen. Internasjonal forskning viser dessuten at fravær av store rovdyr kan bidra til at elgbestander vokser utover det beiteressursene tåler, dersom bestanden heller ikke reguleres tilstrekkelig på andre måter.

I en canadisk studie fra 2000 sammenlignet forskerne 15 elgbestander med ulik bestandstetthet og rovdyrpåvirkning. De fant at høy elgtetthet hang sammen med langsommere vekst, lavere reproduksjon og færre kalver. Forskerne beskrev også hvordan naturlig predasjon kan bidra til å begrense bestandstettheten og dermed konkurransen om matressursene.

Kilde: Ferguson, Bisset og Messier, 2000 – The influences of density on growth and reproduction in moose

I Norge skjer en stor del av bestandsreguleringen gjennom jakt. Dermed er både det samlede jaktuttaket, rovdyrforekomsten og hvordan jaktuttaket fordeles geografisk, viktige forhold når elgbestandene skal forvaltes. Den internasjonale forskningen viser at rovdyr kan ha en indirekte betydning for byttedyrenes mattilgang og kondisjon. Det gjør det relevant å undersøke hvordan langvarig fravær av store rovdyr, kombinert med jaktforvaltningen, kan ha påvirket norske elgbestander.

Kommunene har ansvaret

Det norske regelverket gir kommunene flere virkemidler for å tilpasse forvaltningen til elgens leveområder og bestandens utvikling. Kommunene skal fastsette mål for elgforvaltningen. Målene skal blant annet ta hensyn til beitegrunnlag, bestandsutvikling, skader på naturmangfold og skogbruk samt viltulykker.

Vald kan samarbeide i større bestandsplanområder, også over kommunegrenser når vilkårene er oppfylt. Landbruksdirektoratet understreker at slike områder bør utformes slik at de omfatter arealer som dyr i samme bestand naturlig bruker. Direktoratet anbefaler også at kommunene samarbeider med jaktrettshaverne for å oppnå en hensiktsmessig struktur, og at vald som naturlig hører sammen, deltar i felles bestandsplanområder.

Godkjente bestandsplaner kan gjelde i inntil fem år, men kommunen skal følge utviklingen og vurdere resultatene av jakten underveis. Ved vesentlige endringer i bestanden eller store avvik fra godkjente planer kan kommunen trekke godkjenningen tilbake og tildele nye fellingstillatelser. Systemet åpner dermed for samarbeid og tilpasninger, men resultatet avhenger av hvordan mulighetene blir brukt.

Kilde: Landbruksdirektoratet – Forskrift om forvaltning av hjortevilt, kommentarer til regelverket

Kan gamle forvaltningsvedtak forklare dagens problemer?

Forskningen viser at norsk elgforvaltning har stor betydning for bestandens størrelse, alderssammensetning og beitepress. Den viser også at manglende samordning mellom grunneiere kan gi høyere elgtetthet og større beiteskader, og at beslutninger som tas i ett område, kan påvirke elgbestanden i andre områder.

Samtidig viser NIBIOs forskning at tidligere overbeiting kan svekke elgens reproduksjon lenge etter at bestandstettheten har falt. Det gir grunnlag for å undersøke hvordan elgbestandene faktisk er blitt forvaltet i områdene hvor kalveproduksjonen nå er særlig lav.

Har bestandsmålene vært tilpasset tilgangen på kvalitetsbeite? Ble jaktuttaket justert raskt nok da kalvevektene begynte å falle? Har vald og kommuner samarbeidet om elg som trekker over store områder? Og har hensynet til jaktutbyttet i enkelte perioder fått større betydning enn hensynet til en bestand som kan opprettholde god kondisjon over tid?