Kommentar | Thor-Ivar Guldberg | Fauna.no
Når villaksen forsvinner fra norske elver, sørger fiskerne over tapte opplevelser og inntekter. Men både fiskere og rettighetshavere må tåle et ubehagelig spørsmål: Hvor stort ansvar har de selv for at laksen er blitt en stadig knappere ressurs?
Det er dramatiske tilstander i de trønderske lakseelvene Orkla og Gaula. Sykdommer har rammet gytefisken, og Miljødirektoratet vurderer at fisket trolig må holdes stengt i flere år. For dem som lever av laksefiske, kan konsekvensene bli store. Men for villaksen handler dette om noe langt mer alvorlig enn økonomi og fritidsinteresser. Det handler om bestandens framtid.
I VG 22. oktober beskriver den mangeårige laksefiskeren Ole Kirkemo situasjonen som Svartedauden. Han viser til at overnattingssteder, serveringsbedrifter og andre virksomheter risikerer å miste viktige inntekter når fisket opphører. Det er en forståelig bekymring. Laksefisket har stor betydning for mange lokalsamfunn.
Men det er også et grunnleggende paradoks i denne historien.
I generasjoner har mennesker reist til elvene for å fange laksen som vender tilbake fra havet for å formere seg. Rettighetshavere har solgt adgangen til å fiske, næringslivet har tjent penger på besøkene, og sportsfiskerne har kunnet ta med seg det som for villaksen representerer selve framtiden: gytefisken.
Når det nå er så få laks igjen at fisket kanskje må stenges i årevis, presenteres dette først og fremst som en tragedie for dem som ikke lenger får fiske.
Men hvor er laksen i dette regnskapet?
Man fisker opp framtidens laks
Det grunnleggende biologiske forholdet er enkelt. Laksen vandrer opp i elvene for å gyte. De fiskene som fanges og avlives på veien, får aldri bidratt til neste generasjon.
En stor hunnlaks kan bære tusenvis av rognkorn. Ikke alle ville ha blitt til nye laks, men det er nettopp gytingen som sikrer at bestanden kan opprettholdes.
Et forsvarlig regulert fiske kan være bærekraftig når bestanden har et reelt høstbart overskudd. Problemet oppstår når dette overskuddet krymper, samtidig som interessene knyttet til å opprettholde fisket fortsatt er sterke.
For fiskeren er fangsten en opplevelse. For rettighetshaveren kan den være en inntektskilde. For laksen som blir avlivet, er reproduksjonen over.
Dette vet både fiskerne, rettighetshaverne og forvaltningen. Likevel har mye av diskusjonen om laksefisket handlet om hvor mye som fortsatt kan tas ut, snarere enn hvor mange fisk som bør få vandre uforstyrret tilbake til gyteplassene. De griste er de verste.
Når bestanden er sterk, kan hensynene forenes. Når den er svak, kan de ikke det.
Vitenskapelig råd for lakseforvaltning slo i juni 2026 fast at mengden norsk villaks fortsatt ligger på et historisk lavt nivå. Det er resultatet av flere menneskeskapte påvirkninger og redusert overlevelse i havet. Situasjonen kan derfor ikke forklares med sportsfiske alene. Men nettopp når bestandene allerede er presset, blir det viktig å begrense alle belastninger som kan reduseres.
Når laksefisket blir en forretning
Det er heller ingen hemmelighet at laksefisket er blitt en næringsvirksomhet der fiskerettigheter, overnatting, guiding og andre tjenester kan ha betydelig økonomisk verdi.
Rettighetshaverne har en legitim rett til å tjene penger på eiendommene sine. Men retten til å selge fiske gir ikke fritak fra ansvaret for ressursen det tjenes penger på.
Her må det være lov å bruke et ubehagelig ord: grådighet.
Når økonomien bygger på at flest mulig skal betale for muligheten til å fange en stadig knappere villfisk, er det grunn til å spørre om hensynet til inntektene har fått for stor plass. Det betyr ikke at alle rettighetshavere har handlet uforsvarlig. Mange har også gjort et betydelig arbeid for å bevare laksebestandene.
Men det er en åpenbar interessekonflikt mellom ønsket om å selge fiskemuligheter og behovet for å la flest mulig gytefisk overleve. Det gjelder særlig når bestandene svekkes og presset for å opprettholde sesonger og fangstmuligheter fortsetter.
Rettighetshaverne kan ikke bare være selgere når det går godt, og ofre når naturgrunnlaget svikter.
Det er kanskje den bitreste delen av situasjonen i Orkla og Gaula. De som har hatt økonomiske interesser i å utnytte villaksen, risikerer nå å miste inntektene fordi villaksen ikke lenger tåler den samlede belastningen.
Det er ikke dokumentert at rettighetshaverne har forårsaket sykdomsutbruddene. Men det er fullt legitimt å stille spørsmål ved om forvaltningen av fiskeressursen har vært tilstrekkelig føre var.
Fisketurismen har også en smitterisiko
Det finnes dessuten et annet forhold som fortjener langt mer oppmerksomhet når vi diskuterer laksefisket: Risikoen for at mennesker selv bidrar til å spre sykdommer mellom vassdrag.
Norske lakseelver trekker til seg sportsfiskere fra mange deler av landet og fra utlandet. For mange er det vanlig å fiske i flere elver i løpet av en sesong. Fiskestenger, sneller, håver, vadere, støvler, båter og annet utstyr blir fraktet fra ett vassdrag til et annet.
Dette er ikke nødvendigvis risikofritt.
Veterinærinstituttet anbefaler gode hygienetiltak for å hindre spredning av sykdommer mellom vassdrag. Mattilsynet understreker at smittestoffer kan følge med fisk, vann og utstyr, og at utstyr skal tørkes eller desinfiseres før det flyttes mellom vassdrag.
Det er ikke bare en anbefaling. Dyrehelseforskriften stiller konkrete krav til slik håndtering.
Det betyr at laksefisket ikke bare kan være en belastning gjennom fangst av gytefisk. Aktiviteten innebærer også en smitterisiko som må håndteres.
At fiskere kommer langveisfra, er selvsagt ikke i seg selv noe problem. Risikoen oppstår når utstyr eller annet materiale flyttes mellom vassdrag uten tilstrekkelig smitteforebygging. En lokal fisker som bruker fuktig utstyr i flere elver, kan representere den samme typen risiko som en tilreisende sportsfisker.
Det sentrale spørsmålet er derfor ikke hvor fiskerne kommer fra, men hvilke smitteforebyggende tiltak som faktisk blir fulgt.
Det finnes allerede desinfeksjonsordninger i lakseelvene, blant annet i Orkla. Men eksistensen av en ordning er ikke det samme som dokumentasjon på at alle fiskere følger den.
Her bør både rettighetshavere og forvaltning være villige til å undersøke hvor godt tiltakene faktisk fungerer.
Når inntektsgrunnlaget er avhengig av at fiskere kommer til elvene, må ansvaret for å forebygge smittespredning være en selvfølgelig del av virksomheten.
Også flytting av fisk og rogn innebærer risiko
Et annet forhold er flytting av levende fisk og rogn mellom vassdrag. Slike aktiviteter kan innebære risiko for å spre smittestoffer og for å påvirke den genetiske sammensetningen i lokale bestander. Om det har skjedd her, vet vi ikke, men det er god grunn til å være på vakt.
Regelverket er derfor strengt. Etter dyrehelseforskriften er det som hovedregel forbudt å flytte levende eller døde viltlevende fisk mellom vassdrag uten tillatelse fra Mattilsynet. Utsetting av fisk og levende rogn for kultiveringsformål krever også særskilt tillatelse etter kultiveringsregelverket.
Dette viser at myndighetene lenge har vært klar over faren ved å flytte biologisk materiale mellom vassdrag.
Det kan være velmente hensikter bak kultivering og utsetting av fisk. Målet kan være å styrke en svak bestand eller erstatte fisk som er gått tapt. Men slike tiltak må ikke bli en snarvei som overser risikoen for smitte eller forstyrrer de lokale laksebestandenes egenart.
Spørsmålet bør derfor også være hvilke rutiner som finnes for transport, kontroll og eventuell utsetting av fisk og rogn, og hvor godt disse blir fulgt.
Når det oppstår alvorlige sykdomsutbrudd, bør alle mulige påvirkningsfaktorer undersøkes. Det gjelder både naturlige forhold og menneskelig aktivitet.
Ingen vet om fiskerne har brakt smitten
Her er det nødvendig å gjøre et viktig skille.
Veterinærinstituttet har påvist eggsporesoppen Saprolegnia parasitica hos syk laks i Orkla og Gaula. Det er også mistanke om hudsykdommen ulcerativ dermal nekrose, UDN, som kan føre til alvorlige sår og etterfølgende soppinfeksjoner.
Den underliggende årsaken til UDN er fortsatt ukjent. Veterinærinstituttet opplyser at det ikke engang er avklart om den primære årsaken er et smittestoff eller miljøforhold.
Det finnes derfor ikke grunnlag for å hevde at sportsfiskere har brakt sykdommen til Orkla og Gaula. Det er heller ikke dokumentert at rettighetshavere har brutt smittevernreglene. Det store spørsmålet står imidlertid forsatt ubesvart: Hvordan kunne det skje?
Men usikkerhet om en konkret sykdomsårsak fjerner ikke det generelle ansvaret for smitteforebygging. Tvert imot bør uklarheten skjerpe oppmerksomheten om alle forhold som kan påvirke fiskehelsen.
Når villaksen rammes av alvorlig sykdom, er det ikke tilstrekkelig å undersøke hva som skjer med fisken. Vi må også undersøke hvordan menneskene bruker elvene, hvordan fisk og utstyr flyttes, og om den kommersielle utnyttelsen er organisert på en måte som setter hensynet til villaksen først.
Naturen kan ikke fortsette å betale regningen
Dette er et velkjent mønster i norsk naturforvaltning. Når en art går tilbake, blir oppmerksomheten ofte rettet mot hva nedgangen betyr for dem som tidligere har kunnet høste av den. Det gjelder jakt, fiske og annen utnyttelse av naturressurser.
Jegere beklager at det blir mindre å jakte på. Fiskere sørger over at fisket begrenses. Rettighetshavere og lokalt næringsliv frykter økonomiske tap.
Det er forståelige reaksjoner. Men de kan også være uttrykk for et natursyn der artenes verdi i for stor grad måles etter hvilken nytte de har for menneskene.
Man kan jo håpe på at fiskeforbudet i deler av Oslofjorden, som mange vil utvide, vil spre seg ut over landet og gjøre fiskevern til det viktigste tiltaket i forvaltningen.
Nå må laksens interesser komme først
Når laksefiskere sammenligner et langvarig fiskeforbud med Svartedauden, sier det noe om hvor dramatisk situasjonen oppleves. Men sammenligningen avslører også hvor perspektivet ligger. For fiskeren er katastrofen at han kanskje ikke får fiske på flere år. For rettighetshaveren er det tapte inntekter. For lokalsamfunnet kan det bety mindre aktivitet og færre besøkende.
For laksen er katastrofen at bestanden kan miste evnen til å opprettholde seg selv. Det må være viktigst.
Dersom fisket må stenges i flere år, bør det ikke først og fremst omtales som et tap av fiskemuligheter. Det bør ses som et nødvendig tiltak for å gi villaksen en mulighet til å komme tilbake. Og når fisket en gang eventuelt åpnes igjen, må myndighetene og rettighetshaverne våge å stille strengere spørsmål enn tidligere.
Hvor mye gytefisk skal få passere før det i det hele tatt åpnes for uttak? Hvor store fangster er forsvarlige? Hvordan skal smittevern dokumenteres og kontrolleres? Og hvor mye ansvar skal de som tjener penger på fisket, selv påta seg for å sikre bestandens framtid?
Det er også på tide å erkjenne at økonomiske interesser ikke automatisk er sammenfallende med naturens interesser.
Rettighetshavere og fiskere kan ha bidratt positivt til forvaltning, overvåking og kultivering gjennom mange år. Det fritar dem ikke for kritiske spørsmål om egen virksomhet.
De som har tjent på villaksen, må også være villige til å ta konsekvensene når bestandene ikke lenger tåler belastningen. Betal en god del av overskuddet til å redde fiskebestandene!
Noen vil kanskje mene at rettighetshaverne nå får smake sin egen medisin. Det er en hard formulering, og sykdomsutbruddene kan ikke uten videre tilskrives dem. Men det ligger likevel et ubehagelig paradoks her: Når en næringsvirksomhet er avhengig av å utnytte en sårbar naturressurs, kan den til slutt miste selve grunnlaget for inntektene dersom ressursen ikke blir tilstrekkelig ivaretatt.
Det er ingen grunn til å glede seg over det som skjer i Orkla og Gaula. Verken laksen, lokalsamfunnene eller seriøse fiskere er tjent med utviklingen.
Men vi bør lære noe av det som har skjedd.
Villaksen trenger ikke først og fremst flere mennesker som sørger over at de ikke får fiske. Den trenger flere mennesker som er villige til å la være.
