Fauna publiserte mandag fire artikler om organisasjonen NOAH – for dyrs rettigheter, og redaksjonen har fått spørsmål fra ulike hold om hvorfor vi skriver så mye og så omfattende om NOAH i fire artikler samtidig.
Dette er en leder, og Fauna.no står for innholdet.
Svaret på dette er ganske enkelt, og det er at informasjon om NOAHs indre liv er ganske lett tilgjengelig, selv om denne redaksjonen ikke har vært på besøk hos organisasjonen. Derfor ble det en relativt enkel oppgave for oss å skrive mye om NOAH, på veldig kort tid.
Vi kan ikke si at det er tilfelle om alle andre organisasjoner vi ønsker å se nærmere etter i kortene. På den andre siden står organisasjoner som helst bare kommuniserer internt, og helst ikke ser at offentligheten skal vite hva de driver med til vanlig.
Dessuten er NOAH en organisasjon i vekst, og som får stadig flere medlemmer. De er nå faktisk en organisasjon å regne med, både når det gjelder eksempelvis dyrevern og rovdyrvern. Det alene er god nok grunn til å se organisasjonen i kortene, men vi har ikke funnet noe kritikkverdig. Snarere er informasjon om dem lett tilgjengelig.
NOAH har nå 18.000 medlemmer, og det er etter det vi forstår «ekte medlemmer». Altså at enkeltpersoner har gjort et individuelt valg om å bli medlem, og dermed støtte NOAHs arbeid med penger. Det trenger alle organisasjoner.
Andre organisasjonen har kanskje ikke like godt dokumentert sine medlemmer, når man tar inn familemedlemmer, som for ett reelt medlem fort kan bli til syv – dersom mor og de fem ungene er med i medlemstallene. Man kan derfor ikke beskylde NOAH for å blåse opp sine medlemstall.
NOAH har nå vokst seg så stor at de har cirka halvparten så mange medlemmer som Naturvernforbundet. Sistnevnte er en stor og seriøs organisasjon, med mange ansatte – og som har relativt stor innflytelse. Slik innflytelse har også NOAH fått, men det er først og fremst som opinionsdanner med sine holdninger og meninger.
Samtidig er det ikke alle dører som står åpne for NOAH. Et eksempel på det er nyslått landbruks- og matminister, Geir Pollestad (Sp). Han har lenge vært en ihuga motstander av NOAH. Og når det samme Sp-departementet for andre år på rad har avslått støtte til NOAH, er det ikke rart at NOAH ønsker å legge seg opp litt penger. Det er helt forståelig. De må ha nok penger til neste gang de skal saksøke staten, hånden som samtidig gir til organisasjonene.
Derfor blir det trolig enda viktigere for NOAH å stå på egne bein økonomisk, enn de som forventer og får tilskudd over statsbudsjettet hvert eneste år. Mange har derfor forståelse for at organisasjonen legger seg opp litt egenkapital, som helt sikkert vil komme godt med i årene som kommer. Det beste hadde selvfølgelig vært at også NOAH fikk statsstøtte, slik at de skal slippe å tenke for mye på økonomien.
Dilemmaet det politiske Norge står overfor, er at staten nå og da må stille i retten, indirekte finansiert av statsstøtte til de samme organisasjonene som saksøkere. Men dette gjelder ikke bare NOAH, men også organisasjoner som Naturvernforbundet og Natur & Ungdom, som nå spent venter på dommen i søksmålet om Førdefjorden. Det følger som kjent ingen bindinger med pengene organisasjonene får, men spesielt én organisasjon blir altså rammet av sine politiske motstandere gjennom kutt i statsstøtten, mer enn andre.
Uansett skal ikke støtte fra staten gis med forbehold om at NOAH eller andre organisasjoner skal være lydige mot myndighetene. Tvert imot er pengene fra staten til organisasjonene ment som tilskudd for et bredt ordskifte om det organisasjonene er opptatt av, og det de faktisk er mot. Da kommer Pollestads kutt i bevilgninger til NOAH i et lys som sikkert flere redaksjoner burde stille spørsmål ved.