Regjeringen foreslår å kutte 20 millioner kroner i tilskudd til rovvilttiltak i statsbudsjettet for 2026, ned fra 70 til 50 millioner kroner. Dette har skapt debatt om hvorvidt ordningen fungerer etter hensikten.
Ordningen er lovfestet i naturmangfoldloven § 19, som slår fast at «staten yter full erstatning for tapet og følgekostnadene» når husdyr blir drept av rovvilt. Dette gir bønder en juridisk rettighet til kompensasjon når de mister dyr til gaupe, jerv, bjørn, ulv eller kongeørn. Erstatningen skal dekke både verdien av dyret som normalt ville vært oppnådd ved ordinær slakting, samt dokumenterte følgekostnader som for eksempel redusert avlsmessig fremgang.
Antall søknader synker
Antall erstatningssøknader har vært synkende de siste årene, primært fordi det blir færre beitebrukere der hvor det er størst tetthet av rovdyr. I ulvesona og områder prioritert for bjørn er nesten all beitebruk i utmark avviklet.
Ordningen stiller strenge krav til dokumentasjon, og i praksis blir erstatningen ofte avkortet. Mange beitebrukere har erfart at de ikke får erstatning dersom de ikke har gjenfunnet sauekadaver som de antar er drept av fredet rovdyr. I Nordland ble for eksempel kun knapt 50 prosent av det omsøkte tapet for rein erstattet.
Staten har blitt strengere med utbetaling av erstatning – over en tredjedel av erstatningsreduksjonene siden 2006 skyldes at staten er blitt strengere, ikke at rovdyrene tar færre dyr. Det har tidligere dessuten vært avslørt tildels omfattende svindel knyttet til søknadene.
Kan kuttet forsvares?
Kuttet fra 70 til 50 millioner kroner kan forsvares med flere argumenter. For det første har antallet erstatningssøknader gått ned fordi færre driver beite i rovdyrutsatte områder. En nedgang i erstatningsutbetalinger kan derfor reflektere lavere faktisk bruk av ordningen. Det er jo dessuten også langt færre tap til rovdyr, ettersom lovlige tiltak har fått mulighet til å virke.
For det andre viser statistikk at rovdyr står for en liten del av det totale svinnet av husdyr på beite. Det største tapet skyldes andre faktorer som sykdom, parasitter og ulykker. Å redusere midlene til rovdyrerstatning kan derfor prioritere ressurser til mer effektive forebyggende tiltak gjennom forebyggende og konfliktdempende tiltak.
Kuttet kan også sees i sammenheng med at ordningen har vært kritisert for å være ressurskrevende å administrere, samtidig som den ikke har forhindret at beitebruk opphører i rovdyrutsatte områder. Ved å flytte ressurser fra reaktiv erstatning til proaktive forebyggende tiltak, kan man potensielt oppnå bedre måloppnåelse i rovviltpolitikken.
