Forhandlingene i Genève om en internasjonal plastavtale endte fredag morgen uten enighet. Dette avsluttet over to uker med intense forhandlinger mellom representanter fra 180 land, og det siste døgnet gikk man på overtid i håp om å komme i mål.
Forhandlingsleder Luis Vayas Valdivieso kunngjorde fredag at partene ikke kom til noen avtale, og at plenumsmøtet utsettes på ubestemt tid.
Formålet med avtalen har vært å få verdenssamfunnet til å forplikte seg til å kutte plastforurensning, begrense produksjon av engangsplast, redusere farlige kjemikalier i plast og sikre at avfallshåndtering og gjenvinning skjer forsvarlig globalt. FN anslår at hvert år havner mellom 19 og 23 millioner tonn plast i sjø og ferskvann, og dette tallet kan øke med over 50 prosent innen 2040 om ingenting skjer.
Hvorfor strandet avtalen?
Det har vært stor avstand mellom landene. Et flertall ønsket en juridisk bindende avtale med krav om kutt i produksjonen av plast. Motstanden kom fra særlig Saudi-Arabia og en rekke oljeproduserende og autoritære land, som mente at økt resirkulering og tiltak mot forsøpling er nok – og at produksjonskutt ikke er veien å gå. Også USA har vært kritisk til slike internasjonale krav.
I det siste utkastet til avtale fantes det ikke noen konkrete grenser for plastproduksjon, bare en erkjennelse av at dagens nivå er «ikke bærekraftig». Uenighet om hvor ambisiøs og dynamisk avtalen skal være har også spilt inn: noen land har ønsket sterke begrensninger for videre utvikling av avtalen, noe som har hindret fremdrift.
Norske reaksjoner
Den norske klima- og miljøministeren Andreas Bjelland Eriksen uttaler at han er svært skuffet etter at avtalen strandet.
– Plastforurensning er en trussel for både mennesker og miljø over hele verden, og ingen kommer til å klare å løse dette problemet alene. Vi trenger en global avtale for å finne alternativer til engangsplast, fase ut farlige kjemikalier i plast og få på plass effektive avfallshåndteringssystemer i alle land. Norge kommer til å fortsette arbeidet for å få på plass en avtale som kan få bukt med alle kilder til plastforurensing, sier klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen.
100 ambisiøse land
Et flertall på over 100 ambisiøse land har ønsket at avtalen skal omfatte hele verdikjeden til plast, fra produksjon og utforming av plastprodukter til forbruk og avfall. De har møtt motstand fra en mindre gruppe land, mange med økonomiske interesser i olje- og plastproduksjon, som først og fremst har ønsket å begrense avtalen til å handle om avfallshåndtering, ifølge en pressemelding fra Bjelland Eriksen.
– En liten, men sterk gruppe land, har motsatt seg en avtale som forplikter land til å gjennomføre felles tiltak slik som globalt forbud mot enkelte engangsprodukter i plast og stanse bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier i plast. Disse landene har også ønsket sterke begrensninger på muligheten til å utvikle avtalen over tid. Det har hindret enighet om en global avtale. sier Andreas Bjelland Eriksen.
Norge har vært en av pådriverne i plastforhandlingene og blant annet ledet høyambisjonskoalisjonen sammen med Rwanda med mål om en sterkest mulig avtale. Koalisjonen representerer land fra alle verdens regioner.
