Leder
Lars Haltbrekkens forslag om å senke terskelen for skadefelling av ørn i forbindelse med reinkalving har vakt oppmerksomhet og bekymring. Selv om det er forståelig at tap av reinkalver til rovdyr skaper utfordringer for reindriftsnæringen, må vi stille spørsmål ved de langsiktige konsekvensene av å gjøre det lettere å fjerne ørn fra våre økosystemer.
Dette er spørsmålet som stortingsrepresentant Lars Haltbrekken fra SV har stilt klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen:
«I slutten av april dokumenterte Gielas reinbeitedistrikt at en ørn tok livet av en reinskalv. Allikevel ble en søknad om skadefelling avslått av statsforvalteren. Da søknad om skadefelling ble sendt var ytterligere to kalver tatt av ørn. Mener statsråden at det ville vært innenfor nødvergeretten å ta ut denne ørnen og burde ikke Statsforvalteren gitt tillatelse til skadefelling når det ble søkt om det, og hvis ikke, hva mener statsråden skal til av dokumentasjon for å få tillatelse til skadefelling?»
Haltbrekken som har bakgrunn fra Naturvernforbundet, bommer fullstendig med sitt spørsmål til statsråden. Kongeørn – som det her er snakk om – spiller som toppredator en viktig rolle i å opprettholde balanse i naturen. Disse majestetiske fuglene bidrar til å kontrollere bestander av mindre rovdyr og sykdomsbærere, noe som indirekte beskytter mange andre arter – inkludert rein. Men antallet kongeørn kan aldri bli mange nok til å utgjøre en fare for lokale, ville dyrebestander, fordi arten da selv vil bli skadelidende og naturlig gå ned i antall.
Det sier seg selv at en senking av terskelen for skadefelling kan føre til utilsiktede konsekvenser for økosystemets helhetlige helse og stabilitet. Derfor burde Haltbrekken ha stilt et annet spørsmål: Hvorfor har vi tamme dyr ute i naturen, overlatt til seg selv og der dyrevelferden heller burde fått sterkt i fokus. Dette er en problemstilling som alt for ofte neglisjeres.
Å senke kravene for skadefelling berører også juridiske og etiske spørsmål. Norge har internasjonale forpliktelser til å beskytte truede arter og deres naturlige habitater. Enhver endring i praksis må veies nøye mot disse forpliktelsene. Videre, etisk sett, bør vi strebe etter å forårsake minst mulig skade på naturen, og heller søke harmoni og bærekraftige løsninger.
Mens det er viktig å anerkjenne utfordringene reindriftsutøvere står overfor, må vi ikke la dette overskygge behovet for å beskytte våre naturlige økosystemer. Lars Haltbrekkens forslag om å senke terskelen for skadefelling av ørn kan ha langtrekkende negative konsekvenser for norsk naturforvaltning. Vi må derfor oppfordre til en mer forsiktig og gjennomtenkt tilnærming til konflikten mellom rovdyr og reindrift, en som søker å bevare både våre naturlige ressurser og våre tradisjonelle næringer på en bærekraftig måte.
Som andre utmarksnæringer har også reindrift rett til erstatning når rovdyr har domestiserte villrein, altså tamrein. Da må næringa heller holde god oversikt over tap til rovdyr, slik at de får kompensert det økonomiske tapet. Da blir det enda viktigere å dokumentere tapene, og at Statens naturoppsyn kommer til svars når det er behov for det.
