En rekke norske aviser ville ikke skrive om sabotasje mot rovdyraktivister. Samtidig valgte VG å fortelle hvor ille aktivistene hadde vært mot ulvejegerne.
Dette er en kommentar, og Fauna.no står inne for innholdet.
Den 24. januar 2024 sendte Aktivt Rovdyrvern (ARV) e-post til en lang rekke redaksjoner i Norge. Disse avisene var: VG, NRK, Mitt Kongsvinger, Ask Media, Adresseavisen, Glåmdalen, Naturpress, Altaposten, Østlendingen, Folkebladet og Dagsavisen. Ingen av redaksjonene fant det verdig å skrive om påstått sabotasje mot ulveaksjonister fra ARV.
En av landet minste redaksjoner, Fauna, fikk nyss om saken via postjournalen til Klima- og miljødepartementet. Vedlagt var det tre bilder som skal dokumentere at to dekk på bilen til aksjonistene ble stukket hull på.
Ikke mange dagene etter kunne VG skrive at både statsråder og andre fra det gamle Hedmark mer eller mindre fordømte sabotasje som er påstått utført mot ulvejegere. Men ikke et ord er nevnt om den påståtte sabotasjen mot ulveaksjonistene.
Vi finner det underlig at flere store redaksjoner i landet ikke er har funnet det interessert – i alle fall så langt – å få fram den andre sidens opplevelser under ulvejakta i ulvesonen i januar. Det er ikke lett å forstå hvordan VG og andre har tenkt i denne saken, men det hadde kanskje vært på sin plass å ta med synspunktene.
Det er ingen som forsvarer at rovdyraktivister skal ha truet jegere ved deres hjem, verken ved bruk av såkalte «spanske riddere» eller andre metoder, der dette skal ha ført til episoder hvor sikkerheten har kommet under press.
Så hvorfor er ikke disse store redaksjonene interessert i ARV, som gruppen kaller seg. For det første er de aktivistisk, for det andre er de små og for det tredje er pressen generelt skeptiske til rovdyraktivister. Samtidig hevder ARV og andre organisasjoner, at staten Norge driver en politikk for å utrydde rovdyr, som ulven.
Samtidig er det journalistenes jobb å opprettholde objektivitet og balanse i sin rapportering. Det kan være utfordrende dersom det er følelser som styrer argumentene, men det har neppe mye med følelser å gjøre når mesteparten av Norges befolkning ønsker rovdyr i landet. Noen vil ikke ha det utenfor huset sitt, mens andre mer enn gjerne vil ha ulv og andre rovdyr.
Eksemplet er Østmarka, hvor ulven har vært etablert i en årrekke. Det er ikke mange som klager på disse ulvene, selv om de også har tatt sau. Det er svært få blodige reportasjer fra den delen av ulvesonen. Bynære områder ser dermed ut til å kunne være ett av flere mer eller mindre trygge områder for rovdyr. Hvem hadde vel turt å starte nedslakting av ulv i Østmarka, der det nå skal etableres nasjonalpark?
Journalister kan være generelt skeptiske til rovdyraktivister, fordi metodene ikke representerer et bredt spekter av synspunkter blant leserne eller samfunnet for øvrig. Samtidig kan journalister være skeptiske til rovdyraktivister fordi de kan oppfatte dem som uvillige til å engasjere seg i konstruktiv dialog. Rovdyraktivister kan være sterkt imot visse praksiser, som jakt eller felling av rovdyr, og kan være uvillige til å kompromisse eller diskutere disse problemene på en åpen og ærlig måte.
Men dersom de bærende mediene ikke ønsker å bære argumenter fra flere sider, kan vel heller ikke det være det samme som etterlevelse av de journalistiske prinsippene.