Kommentar: Av Thor-Ivar Guldberg, redaktør i fauna.no
Elgkalvene blir mindre. Villreinen rammes av alvorlige sykdommer. Det er fristende å lete etter én forklaring, én skyldig eller ett tiltak. Men kanskje ligger en del av svaret i at vi har endret vilkårene naturen skal fungere under.
I de tre sakene våre om syke og svake elgkalver, elgforvaltningen og kalvevektene går et spørsmål igjen: Hva skjer når dyrene lever i et landskap der de naturlige sammenhengene er brutt opp, men vi likevel venter at naturen skal ordne opp selv?
Slaktevektene til elgkalver har gått ned i alle de 13 fylkene som er undersøkt. Datagrunnlaget omfatter over 171 000 kalver felt mellom 1985 og 2024. I Agder er nedgangen beregnet til 39 prosent. Det er et tydelig signal om at noe har endret seg. Men det er ikke det samme som at vi kjenner hele årsaken. Forskerne peker blant annet på varme og tørre somre, beitekvalitet, flått og mordyrenes kondisjon.
De syke og døde kalvene som undersøkes, forteller også noe viktig – men ikke alt. Veterinærinstituttets materiale er ikke et tilfeldig utvalg av alle elgkalver. Det kan vise hva som feiler dyr som er funnet syke eller døde, men ikke alene hvor stor andel av kalvene som dør. Det er en forskjell vi må holde fast ved mens forskningen leter videre.
Samtidig bør vi våge å spørre om dagens problemer kan ha røtter lenger tilbake. Tidligere overbeiting kan sette spor i elgens kondisjon og reproduksjon i flere generasjoner. Og elgens egne vandringer følger ikke nødvendigvis grensene kommuner, vald og jaktplaner er trukket etter. Når menneskene deler opp forvaltningen, kan konsekvensene likevel hope seg opp i den samme bestanden.
Villreinen er ikke et sidespor
Dette spørsmålet blir enda større når vi ser på villreinen. Den er ikke rammet av én sykdom, men står overfor flere helseutfordringer – med ulike årsaker og ulike muligheter for tiltak.
Fotråte er en smertefull infeksjon som kan gi langvarig halthet, avmagring og tap av muskulatur. Veterinærinstituttet opplyser at sykdommen per august 2026 er påvist i åtte av Norges 23 villreinområder. Samtidig understreker instituttet at økt oppmerksomhet og bedre overvåking også kan bidra til at flere tilfeller blir oppdaget. Flere funn betyr altså ikke automatisk at vi kjenner den reelle utviklingen i smittepresset.
Skrantesjuke er en annen og langt mer fryktet utfordring. Den smittsomme varianten er påvist hos villrein i Nordfjella og på Hardangervidda. Nordfjella-bestanden ble tatt ut etter funnene, og den siste påvisningen hos villrein var på Hardangervidda i 2022. Prionene kan finnes i miljøet lenge, og sykdommen har lang inkubasjonstid. Det gjør det vanskelig å vite hvor smitten finnes før den blir oppdaget.
Men prionsykdommer er et kjent problem i landbruket, og spørsmålet er om man er villige til å lete her og forske på det som mulige smittekilder. Så lange har alle som har uttalt seg nektet for at landbruksdyr har noen med saken å gjøre, men spørsmålet er om noen faktisk bør gjøre det: Stille spørsmålet! Prionsykdommer er sjeldne, dødelige sykdommer som rammer mennesker og flere dyrearter. Kjente former finnes blant annet hos storfe (BSE), sau og geit (skrapesyke), hjortedyr (CWD), mink og kattedyr.
Vi vet altså at sykdom finnes. Vi vet mindre om hvor utbredt den er, hvor lenge den har vært til stede, og hvordan den virker sammen med andre belastninger. Vi vet heller ikke godt nok hvordan bestandsstruktur, dyrenes kontaktmønstre, klima, beite, forstyrrelser og menneskeskapte barrierer påvirker sykdom over tid.
Det er her «naturlighet» blir mer enn et ord. Villreinen har fortsatt vill atferd, med sterk fluktadferd etter hundrevis av år med jakt, men leveområdene dens er ikke lenger et sammenhengende fjellandskap den fritt kan bruke. Miljødirektoratet beskriver hvordan inngrep og menneskelig aktivitet har delt opp fire større, sammenhengende fjellområder i 24 mer eller mindre adskilte villreinområder. Når vandringsveier stenges og bestandene isoleres, blir det vanskeligere for dyrene å bruke landskapet slik de gjorde før.
Rovdyrene hører hjemme i regnestykket
Det er ingen enkel vei fra «flere rovdyr» til «friskere villrein», eller friskere elgstamme for den del. Predasjon kan redusere antall byttedyr, påvirke hvilke dyr som overlever og endre hvordan andre dyr bruker landskapet. Men rovdyrene fjerner ikke smitte fra beiter og kan ikke alene reparere leveområder vi har stykket opp.
Likevel er det en feil å omtale rovdyr bare som en ekstra belastning. De er en del av de økologiske sammenhengene vi har fjernet eller redusert gjennom jakt og forvaltning. En villreinbestand påvirkes av tetthet, kondisjon, predasjon, forstyrrelser, sykdom, insektstress og klima – faktorer som virker sammen, ikke hver for seg.
Også dyrenes sammensetning betyr noe. Alder og kjønn kan påvirke hvem som har mest kontakt med hverandre, og dermed hvem som utsettes for smitte. En studie av skrantesjuke i Nordfjella fant at voksne bukker hadde høyere sannsynlighet for smitte enn voksne simler. Forskerne diskuterte kontakt mellom bukker som en mulig smittevei. Det betyr ikke at sosial struktur alene forklarer sykdommen, men det viser hvorfor det ikke holder å telle dyr. Vi må også forstå hvordan de lever sammen.
Å være på rovdyrenes side er derfor ikke å late som om predasjon alltid er bra for alle byttedyr. Det er å insistere på at rovdyr har en legitim plass i naturen – også når den plassen kolliderer med menneskelige ønsker om kontroll, jaktutbytte eller færrest mulig tap av beitedyr. Vi må kunne diskutere konfliktene ærlig uten å gjøre rovdyr til syndebukker for problemer som også handler om arealbruk, bestandstetthet og menneskelige valg. Kanskje kan det være slik at rovdyr kan være til fordel for alle, selv jegeren som utålmodig venter på kvoter.
Vi må tåle å vite mindre enn vi ønsker
Hva bør vi gjøre? Først må vi følge sykdom og bestand mer systematisk, og være åpne om hva overvåkingen faktisk kan fortelle. Vi trenger prøver fra syke og døde dyr, gode data om bestandsutvikling og beite, og kunnskap om hvor dyrene beveger seg og hvilke grupper som har kontakt. Vi må også skille mellom et funn, en sammenheng og en dokumentert årsak.
Dernest må vi ta leveområdene på alvor. Villreinens kvalitetsnorm vurderer både bestandsforhold, lavbeiter og menneskelig påvirkning. Den gir oss et rammeverk for å se flere deler av problemet samtidig. Hvis områdene ikke når kravene, skal tiltak bidra til å bedre tilstanden. Det er en bedre start enn å forvente at ett enkelt grep skal løse alt.
Og så må vi stille det ubehagelige spørsmålet: Når naturen ikke fungerer slik vi forventer, er det da naturen som svikter – eller er det vi som har endret vilkårene?
Vi har delt opp leveområder, regulert bestandene, påvirket hvilke dyr som blir igjen og redusert rovdyrenes plass. Etterpå undrer vi oss når systemene ikke lenger oppfører seg som før. Kanskje finnes det ingen enkel vei tilbake til en uberørt natur. Men vi kan slutte å late som om naturen virker uavhengig av valgene våre.
Rovdyrene kan ikke løse alle sykdomsproblemene. Men de hører hjemme i et økosystem som skal få virke som et økosystem. Det bør være utgangspunktet – også når vi ennå ikke vet hele svaret.
Nå spør du sikkert hva villreinen har med problemene i elgbestanden å gjøre, og da er svaret kort: Vi vet ikke nok om elgbestanden heller, og det er nå kanskje på tide å stille de ubehagelige spørsmålene: Vet vi hva som skjer, men nekter å si det høyt. Det vil nok gi en knekk i nordmenns oppfatning av hvor mye naturlig skog, høyfjell og dyrearater vi har.
