LEDER
Bladet Vesterålen hevder på lederplass at utmarksbeite er avgjørende for artsmangfold, hindrer gjengroing, er godt for klimaet, gir dyrevelferd og sparer fôr. Dette er et syn som deles av mange i norsk landbruk – men fortjener det å stå uimotsagt? En gjennomgang av forskning og kilder viser at bildet er langt mer nyansert.
Myten om artsmangfoldet
Det er riktig at beitedyr kan bidra til å opprettholde et kulturlandskap med stort artsmangfold, særlig for arter som er tilpasset åpne beitemarker. Men dette mangfoldet er i seg selv et resultat av menneskelig aktivitet, ikke uberørt natur. Flere forskere påpeker at det såkalte «beite-mangfoldet» er et kunstig skapt økosystem, og at det ikke nødvendigvis er mer verdifullt enn den naturlige vegetasjonen som ville vokst frem uten beitedyr. Når utmarksbeite opprettholdes for å bevare arter som er tilpasset beite, skjer det på bekostning av andre arter som ville hatt sitt naturlige habitat i et gjengrodd landskap. Det er altså ikke slik at all gjengroing er negativt for naturen – det gir bare plass til andre arter. Det finnes dessuten forskning som viser at planter produserer gift ved beiting.
Klimaeffekten – en komplisert ligning
Avisen hevder videre at utmarksbeite er «godt for klimaet». Dette er et omstridt tema. Beitedyr, særlig drøvtyggere som sau og storfe, slipper ut store mengder metan – en klimagass med langt sterkere effekt enn CO2. Enkelte studier peker på at beiting kan stimulere karbonlagring i jorda, men dette er ikke entydig dokumentert, og effekten er svært avhengig av beiteintensitet, vegetasjonstype og lokale forhold. Faktisk telles utslipp fra husdyr på utmarksbeite negativt i klimaregnskapet, og det er usikkert om eventuell økt karbonlagring kan oppveie for metanutslippene. Å fremstille utmarksbeite som et klimatiltak er derfor en forenkling som ikke har solid vitenskapelig dekning.
Dyrevelferd – ikke bare idyll
Det er ingen tvil om at dyr på beite får utøve mer naturlig atferd enn dyr i fjøs. Men utmarksbeite innebærer også betydelig risiko for dyrevelferden: skader, sykdommer og tap av dyr er velkjente problemer. Tilsyn med dyr i utmark er krevende, og tapstallene er ofte høye. Det er derfor ikke gitt at utmarksbeite alltid gir «god dyrevelferd». Sykdommer og dyr dårlig egnet i norske fjell, er blant novedårsakene. Rovdyrene er ikke blant disse.
Fôr og ressursbruk – ikke hele svaret
Avisen hevder at utmarksbeite sparer fôr og dermed jordbruksareal. Det er riktig at beitedyr utnytter ressurser som ellers ikke kunne blitt brukt til matproduksjon. Men utmarksbeite gir lav tilvekst og dårlig fôrutnyttelse, og må ofte kombineres med intensiv sluttfôring på kraftfôr, noe som kan redusere den norske andelen av fôret. Fôr fra utmark kan derfor ikke fullt ut erstatte dyrket fôr, og det er begrenset hvor mye matproduksjon som faktisk kan baseres på utmarksressurser.
Langt fra gården
Utmarksbeite kan ha positive sider, både for kulturlandskap, enkelte arter og lokal ressursutnyttelse, men mange steder i Norge skjer utmarksbeitet langt fra gården. Dette har filmfotograf Myrvold dokumentert, og sier langt på vei at mytene som landbruket forfekter på mange måter er feil.
Å fremstille utmarkesbeite som et entydig gode for natur, klima og dyrevelferd er en forenkling. Klimaeffekten er tvilsom, artsmangfoldet er menneskeskapt og ikke nødvendigvis mer «naturlig», og dyrevelferden er ikke alltid god. Debatten om utmarksbeite bør derfor føres med større åpenhet for nyanser – og ikke med romantiske forestillinger om at beitedyra på noen måte redder norsk natur.
