Norsk rovdyrpolitikk står i en skvis mellom internasjonale forpliktelser, nasjonale lover og lokale interesser.
Dette er en kommentar skrevet av redaktør i Fauna, Thor-Ivar Guldberg
Konflikten mellom de som ønsker å verne rovdyrene og de som aktivt motarbeider deres eksistens, har skapt et dypt splittet landskap preget av steile fronter og manglende vilje til kompromiss. Det er på tide å rette et kritisk søkelys mot de kreftene som aktivt forsøker å redusere eller utrydde Norges truede rovdyrarter.
Rovdyr som syndebukker
Rovdyrene i Norge – ulv, bjørn, jerv og gaupe – er alle klassifisert som truede arter. Likevel tillater dagens politikk lisensjakt og kvotejakt på disse artene, til tross for deres kritiske status på Artsdatabankens rødliste. Dette skjer under dekke av å balansere hensynet til beitenæringen og rovdyrenes rettmessige plass i naturen. I praksis har man forvaltet etter «maksimumsmål», fremfor for bestandene blitt behandlet som «minimumsmål», noe som fører til en kontinuerlig nedskyting av allerede sårbare bestander. Denne måten å fårvalte dyrearter i norsk natur gjelder kun for rovdyrene. Alle andre arter forvaltes på den vitenskapelig begrunnede måten å forvalte bestander på.
Det er særlig verdt å merke seg hvordan enkelte politisk valgte rovviltnemnder, som skulle være nøytrale forvaltningsorganer, fungerer mer som ombud for beitenæringen enn som beskyttere av norsk naturmangfold. Dette undergraver hele grunnlaget for en rettferdig og kunnskapsbasert forvaltning.
Utryddelse gjennom politikk
Historisk sett har Norge hatt en fiendtlig holdning til rovdyr. Lovgivning fra 1800-tallet la opp til systematisk utryddelse av store rovdyr for å fremme jaktbart vilt og beskytte husdyr. Selv om denne politikken formelt sett er forlatt, lever dens ånd videre i dagens praksis.
Det finnes fortsatt sterke krefter som ønsker å utrydde ulven fullstendig fra norsk jord, med argumenter om at Sverige og Finland kan «ta ansvar for arten». Denne holdningen bryter ikke bare med Bernkonvensjonen, men også med grunnleggende prinsipper om naturmangfold og økosystembalanse. Rovdyrene spiller en nøkkelrolle i økosystemet ved å kontrollere bestander av byttedyr, forhindre sykdomsutbrudd og hindre overbeiting. Deres fravær kan få katastrofale konsekvenser for hele den naturlige balansen.
En politikk uten visjon
Dagens rovdyrpolitikk mangler både visjon og langsiktighet. I stedet for å bygge bro mellom interesser, har myndighetene valgt en modell som skaper konflikt. Geografisk differensiering – hvor noen områder prioriterer rovdyr mens andre prioriterer beitedyr – har vist seg utilstrekkelig. Konfliktnivået øker, ulovlig jakt er utbredt, og rovdyrene presses stadig nærmere utryddelse.
WWF har foreslått en nasjonal, politisk uavhengig rovviltnemnd som kan sikre en mer kunnskapsbasert og rettferdig forvaltning. Dette er et initiativ verdt å se nærmere på, da det kan bidra til å dempe konfliktene og sikre at Norges internasjonale forpliktelser overholdes.
Ta et oppgjør med politikken
Det er på tide at vi tar et oppgjør med de destruktive kreftene som motarbeider rovdyrenes eksistens i Norge. Rovdyr hører hjemme i vår natur – ikke bare fordi de har egenverdi, men fordi de er avgjørende for et sunt økosystem. Å tillate deres utryddelse er ikke bare et svik mot naturen, men også mot fremtidige generasjoner.
Norge må ta grep for å styrke vernet av våre truede rovdyrarter. Dette innebærer strengere regulering av jakt, bedre overvåkning av ulovlig aktivitet og en mer balansert representasjon i beslutningsorganer. Rovdyrene skal ikke være ofre for kortsiktig politikk eller økonomiske interesser – de fortjener vår respekt og beskyttelse.
La oss ikke være landet som svikter sine mest sårbare arter når de trenger oss mest.
