En ny rapport for KS viser at strengere rensing av kommunalt avløpsvann kan gi stor miljøgevinst i enkelte fjorder og innsjøer – særlig der risikoen for overgjødsling og oksygensvikt allerede er høy.
En ny utredning fra Oslo Economics og Norsk institutt for vannforskning, bestilt av KS, viser at strengere utslippskrav til kommunalt avløpsvann kan gi betydelig natur- og miljøgevinst i noen norske fjorder og innsjøer, mens effekten andre steder vil være langt mer beskjeden. Rapporten er laget som faglig grunnlag for vurderingen av EUs reviderte avløpsdirektiv, som regjeringen har varslet at Norge vil gjennomføre.
Utgangspunktet er at det nye direktivet strammer inn både hvem som omfattes av kravene og hvor langt rensingen skal gå, blant annet gjennom strengere sekundær- og tertiærrensing, og et nytt krav om såkalt fjerde rensetrinn mot mikroforurensninger. Studien ser spesielt på hvordan dette slår ut for overgjødsling og oksygensvikt i norske vannforekomster, og hvordan endringene kan gi konkrete gevinster for naturmangfold, friluftsliv, helse og andre økosystemtjenester.
Modell for norske vannmiljø og økosystemtjenester
For å få svar har NIVA utviklet en egen eutrofimodell tilpasset norske forhold, der blant annet dybde, vannutskifting, tåleevne og samlet tilførsel av organisk stoff og næringssalter fra ulike kilder – avløp, landbruk, havbruk, spredt avløp og urban avrenning – er lagt inn. Modellen kobles til en samfunnsøkonomisk vurdering som oversetter bedre oksygenforhold og redusert eutrofieringsrisiko til nytte for naturmangfold, friluftsliv, vannforsyning, klimaregulering, biologisk kontroll og opsjonsverdi.
Et gjennomgående hovedpoeng er at avløpsrensing ikke kan vurderes i et vakuum: Miljøgevinsten av ekstra rensing avhenger både av dagens økologiske tilstand, risiko for eutrofiering, hvordan vannforekomsten brukes, og hvor stor del av belastningen som faktisk kommer fra kommunalt avløp. I vann der naturtilstanden allerede er god og risikoen for overgjødsling lav, er det lite å hente på ytterligere kutt i avløpsutslipp. I sårbare fjorder der avløp er en hovedkilde til oksygenforbruk, tegner det seg et annet bilde.
Sørfjorden: Høy naturgevinst i sårbar fjord
Blant casene som peker seg ut, er indre del av Sørfjorden i Hardanger. Her er den økologiske tilstanden vurdert som dårlig, og risikoen for eutrofiering er klassifisert som kritisk. Modellen viser at skjerpede krav til det kommunale renseanlegget, som står for en stor del av den samlede belastningen, kan løfte oksygennivået i bunnvannet og redusere faren for alvorlig og i verste fall irreversibel skade på økosystemet. I den samfunnsøkonomiske analysen gir dette høy nytte for naturmangfold, nettopp fordi bedringen kommer i et område som både er sårbart og allerede sterkt påvirket.
Nordfjordeid: Mulig sprang fra moderat til god tilstand
Også Nordfjordeid trekkes frem som et eksempel der naturen kan få et målbart løft. Vannforekomsten har moderat økologisk tilstand og moderat risiko for eutrofiering, og en betydelig andel av belastningen kommer fra kommunalt avløp. Ifølge modellberegningene kan oppgradering fra mekanisk til biologisk rensing øke oksygenkonsentrasjonen i bunnvannet og i beste fall bidra til at fjordarmen går fra moderat til god tilstand. Det gir særlig utslag i nytte for naturmangfold, samtidig som lokalbefolkningen kan få bedre bade- og rekreasjonsforhold i et område der det finnes få alternative kystsoner.
Mer liv i bunnen og tryggere bruk for folk
I slike «høy-nytte»-vannforekomster handler gevinstene ikke bare om artsrikdom og økologisk tilstand på papiret. Mindre risiko for oksygensvikt kan bety flere bunndyr, bedre gyte- og oppvekstområder for fisk og mer stabile økosystemer som tåler belastninger bedre over tid. For lokalsamfunn betyr det også tryggere bruk av fjorden til fiske, bading og andre hverdagsnære aktiviteter, og større sikkerhet for at naturverdiene bevares for kommende generasjoner.
Biologisk kontroll – i denne sammenhengen særlig fjerning av sykdomsfremkallende bakterier og andre patogener – er en annen økosystemtjeneste som får et tydelig løft der dagens anlegg kun har mekanisk rensing. Overgang til sekundærrensing innebærer betydelig bedre tilbakeholdelse av slike organismer, noe rapporten vurderer som en positiv effekt for helse og trygghet i lokalsamfunnene. Denne effekten er særlig relevant i mindre tettsteder som i dag bare har silanlegg eller slamavskillere, men som etter det nye direktivet må opp på et mer avansert nivå.
Opsjonsverdi: Sikrer fremtidige muligheter i naturen
I tillegg peker utredningen på at strengere rensing kan gi en positiv, om enn vanskelig målbar, opsjonsverdi. Bedre vannkvalitet nå reduserer risikoen for at økosystemene tipper over i tilstander det er kostbart eller umulig å rette opp igjen, og kan sikre fremtidig bruk til friluftsliv, lokal næring, forskning eller utnyttelse av genetiske ressurser. Slik opsjonsverdi beskrives som liten til middels positiv i de mest utsatte vannforekomstene, men likevel viktig i et langsiktig naturperspektiv.
På tvers av casene er det naturmangfold som peker seg ut som den økosystemtjenesten der de største nytteverdiene kan utløses av skjerpede rensekrav. Her inngår både den rene bruksverdien – fisk, opplevelser, jakt og friluftsliv – og ikke-bruksverdien ved å vite at naturen har det godt, også der man aldri selv setter foten. Friluftsliv og rekreasjon får også en positiv effekt i områder der den økologiske tilstanden faktisk løftes til et bedre nivå, særlig når det gjelder fjorder og innsjøer som brukes mye av folk i nærområdet.
Mye mer enn bare mindre algevekst
Rapporten understreker samtidig at revidert avløpsdirektiv favner bredere enn det denne analysen rekker å gå inn i. Eutrofiering og oksygenforhold er bare én del av bildet. Direktivet har i tillegg mål om blant annet energinøytralitet i avløpssektoren, redusert klimagassutslipp, mindre spredning av miljøgifter, mikroplast og antibiotikaresistens, og bedre gjenvinning av fosfor, nitrogen og energi. Flere av disse temaene omtales bare kort i utredningen, men utgjør viktige tilleggseffekter av strengere krav.
En viktig avgrensning i studien er at kostnadene ved å bygge om og drive mer avanserte renseanlegg ikke er regnet inn. Rapporten konkluderer derfor ikke med om de skjerpede kravene totalt sett er lønnsomme, men leverer brikker til den natur- og miljøfaglige delen av regnestykket. For å avgjøre om tiltakene gir netto gevinst for samfunnet må nytteverdiene som er beskrevet her sammenholdes med investeringer, driftskostnader og eventuelle andre konsekvenser i en bredere analyse.
Til syvende og sist er hovedbudskapet at strengere avløpskrav har størst natur- og miljøeffekt der fjorder og innsjøer allerede er på kanten. Der økologisk tilstand er dårlig, risikoen for eutrofiering høy og avløp en tungtveiende belastning, kan nye rensekrav være nettopp det som gjør forskjellen mellom et fjordsystem som sakte kveles og et økosystem som får pusten tilbake.
