LEDER
I en tid der Norge står overfor reelle sikkerhetspolitiske utfordringer, velger regjeringen å fremme et lovforslag som representerer et av de mest alvorlige angrepene på vårt demokratiske styresett i nyere tid. Den såkalte «kriselovgivningen» er ikke bare unødvendig – den er direkte farlig. Og den burde ikke bli behandlet før verden igjen er «normal».
Maktkonsentrasjon uten sidestykke
Regjeringens forslag til ny sivilbeskyttelseslov er intet mindre enn et forsøk på å konsentrere enorm makt i regjeringens hender, på bekostning av Stortinget, domstolene og ikke minst folket. Det er stadig flere som hevder dette, mens regjeringen gang på gang enten endrer på forslaget eller forklarer hvordan dette henger sammen. Under påskudd av «beredskap» og «krisehåndtering» ønsker regjeringen å gi seg selv fullmakter som i praksis setter demokratiske spilleregler til side, mener flere, og det er derfor rett å utsette behandlingen til man kjenner konsekvensene bedre, samtidig som det ikke bare er toppolitikere som vet hva som skjer, men også mannen i gata er godt informert. Kanskje burde hele saken behandles som en folkeavstemming?
At regjeringen skal kunne pålegge borgere å arbeide hvor som helst, med hva som helst, er en fullmakt som minner mer om autoritære regimer enn et moderne demokrati. At kritisk infrastruktur skal kunne bygges uten hensyn til miljø, lokaldemokrati eller rettslige prosesser, er en hån mot prinsippene vårt samfunn er bygget på.
Demokratisk kontroll ofres på beredskapens alter
Regjeringen later til å tro at demokrati er en luksus vi ikke har råd til i krisetider. Dette er en fundamental misforståelse. Det er nettopp i krisetider at demokratiske prosesser og rettssikkerhet er viktigst. Historien har vist oss gang på gang hvordan «midlertidige» kriselover blir permanente, og hvordan unntakstilstand blir den nye normalen.
Når regjeringen nå ønsker å kunne ta avgjørelser som egentlig tilhører Stortinget, er det et direkte angrep på maktfordelingsprinsippet. Stortinget er folkets representanter, og å sette dem til side er å sette folket til side.
Et lovforslag uten legitimitet
Det er talende at regjeringen måtte utsette behandlingen av lovforslaget etter massiv kritikk i høringsrunden. Jurister, menneskerettighetsorganisasjoner og sivilsamfunnet har samstemt advart mot lovens vidtrekkende konsekvenser. Når regjeringen likevel presser på, vitner det om en arroganse som er demokratiet uverdig.
Erfaringene fra koronapandemien burde ha lært oss at selv i akutte kriser er det mulig å opprettholde demokratisk kontroll. Stortinget viste den gang at det kunne handle raskt, men ansvarlig, ved å begrense regjeringens fullmakter og sikre parlamentarisk kontroll. At statsminister Solberg var i direktesente pressekonferansen hver eneste dag til tider, minner også om systemer vi ikke bør ape etter.
Norge trenger beredskap, ikke maktkonsentrasjon
Ingen bestrider at Norge må være forberedt på kriser. Men beredskap handler om planlegging, ressurser og kompetanse – ikke om å gi regjeringen blankofullmakter. En regjering som virkelig var opptatt av nasjonal sikkerhet, ville styrket demokratiske institusjoner og rettssikkerhet, ikke undergravd dem. At man må være forberedt, viste den tyske invasjonen av Norge. Spørsmålet er om vi er forberedt? Tidligere militære topper sier at vi ikke er forberedt militært, så det er et sted å starte.
Regjeringens lovforslag representerer en farlig glidning mot et samfunn der grunnleggende rettigheter og demokratiske prinsipper kan settes til side under dekke av «krisehåndtering». Dette er en vei Norge ikke må gå. Stortinget må avvise dette lovforslaget i sin helhet og i stedet kreve en demokratisk forankret beredskapspolitikk som respekterer rettsstatens prinsipper.
For når krisen rammer, er det ikke bare strøm, mat og vann vi trenger – det er også demokrati, rettssikkerhet og frihet. Dette er verdier vi aldri kan ofre, uansett hvor alvorlig krisen måtte være.
Justis- og beredskapsdpartementet forsvarer sin holdning gjennom pressemeldinger, men når man ser at ministeren bruker jeg-formen uten at statsrådens navnet er nevnt, er det åpenbart at noe allerede er feil.
