Mens debatten gikk varm etter at fylkesordfører i Trøndelag var ute i flere medier og omtalt måker som «flyvende rotter» som «både stjeler og lyver», i tillegg til å «okkupere», gikk folk i et område i Trondheim løs på måkene. 

Etter i en lengre periode å ha kastet stein på måkene og spylt dem med vannslange for å drive dem bort fra ungene deres, gikk de løs på dem med stokker. Folk ble filmet mens de slo etter de fortvilte foreldrene som fløy pipende frem og tilbake og prøvde å beskytte ungene på bakken. Dagen etter var det ingen unger å se og en av de voksne var skadet.

Sommeren gjennom må vold og terror mot måker anmeldes. Nylig ble en måke funnet korsfestet i Kristiansand, etter at det ble løst skudd og en mann med gevær tok med seg en levende måke.

Slike saker blir som regel forbigått i stillhet. I stedet liker media å slå opp sensasjonsoppslag om måkenes naturlige adferd for å beskytte ungene. Ikke alle medier gjør det, og takk til de som har anstendighet til å la være. Men til de andre: Dere har blod på hendene. 

Måkene må utholde mye fra vår art, men til gjengjeld tåler vi lite av dem. Ingenting egentlig, ikke engang at de prøver å skaffe seg mat eller beskytter ungene sine. De er utrydningstruet, sjøfuglene er den mest trua gruppen fugler i verden.

Industri tømmer matfatet

Med industrifisket får de sitt matfat tømt. Når måkene søker til byen for mat, blir de hetset og plaget. De skal heller ikke være i fjellet, da får de feilaktig skylden for parasitter i fiskevann. I skjærgården er det mennesker, hunder, mink, båter og vannscootere. I byen er det biler, sykler og et mylder av mennesker. Med pigger, svevende drager og elektriske kabler skal de fordrives. De er stresset, de prøver fortvilet å verne ungene mot farer, og for dette blir de hatet.

Blodig urettferdig

Det er blodig urettferdig. De er våre hjelpere, luftens renovatører som rydder opp i søppel i byen og naturen og bidrar til at det blir færre rotter som tar jobben. De er viktige for økosystemet og de betyr mye for mange mennesker. For mange er måkene selve lyden av sommeren. Men kysten forstummer. Den stille våren er på vei, mens folk er mest opptatt av å klage på det som er igjen av et utdøende dyreliv.

Vi har hele verden som vår tumleplass. Om noen føler at de ikke kan bruke balkongen en måned om sommeren, er det ingen krise. Det er heller ingen krise om en mett nordmann blir fratatt en bolle eller en pølse på torget. Det er ikke engang krise om noen faller og skrubber seg på asfalten fordi de legger på sprang i stedet for å løfte en arm når en måkemor på et halvt kilo verner ungen sin. Det er bagateller i en verden med krig, sult og naturødeleggelser.

Er det håp?

Er det håp om at folk vil våkne før det er for sent? Vi driver arter mot utryddelse, ikke bare direkte med våre handlinger mot naturen, men også med manglende vilje til å sameksistere, ta hensyn og gi plass. Det er vi mennesker som må forandre oss, vi som må slutte å oppføre oss som terrorister mot dyrene. 

Jenny Rolness, Dyrenes Rett