Av Ellen Renate Andreassen, Naturverner, Halden
Forskning.no publiserte nylig artikkelen «Nå vet forskerne hvor mange elg som blir tatt av ulv og bjørn hvert år». Men vet de egentlig det – og hva sier tallene? Retorikken som brukes, gir inntrykk av at rovdyr tar for mye elg – og at dette får konsekvenser for lokalsamfunn. Dette er misvisende og kan bidra til økt rovdyrmotstand.
Studien viser at ulv og bjørn i de undersøkte områdene i snitt tar nær 11 prosent av elgene, mens menneskelig jakt står for rundt 17,5 prosent. Ironisk nok påpeker artikkelen at der elgtettheten er høy, blir rovdyrs relative påvirkning lav, og der den er lav, blir prosentene høye. Likevel løftes de høyeste tallene frem.
Artikkelen slår fast at «elgjegerne har fått konkurranse fra firbeinte jegere», og at det har blitt flere ulv og bjørn i deler av landet. Men tall fra Rovdata gir klart uttrykk for at dette ikke stemmer. Ulv og brunbjørn er klassifisert som kritisk truet og sterkt truet i Norge. I 2024–2025 ble det registrert så få som 59–66 ulver og 191 brunbjørner. Disse tallene inkluderer individer som ikke bare har tilhold i Norge, men også i grenserevir.
Et viktig poeng mangler: rovdyr dreper elg for å overleve – ville dyr er deres mat. Mennesker i Norge jakter ikke for å overleve, men som hobby, og menneskelig jakt tas ofte for gitt i statistikk og debatt. Når disse helt ulike forutsetningene settes opp side om side, viskes et grunnleggende perspektiv ut, og rovdyr fremstår ufortjent som en trussel.
Det hevdes at studien skal bidra til «bærekraftig forvaltning av elg og ta hensyn til rovdyrs plass i landskapet». I dag har rovdyr i praksis svært begrenset plass i Norge, og deres økologiske rolle omtales knapt. I stedet vies det stor oppmerksomhet til at «rovdyrenes appetitt for elg» kan gi negative konsekvenser for jaktkvoter og jaktinntekter i lokalsamfunn. Resultatet blir et ensidig bilde av rovdyr som problem – ikke som en viktig del av økosystemet.
Dette er ikke et angrep på forskningen i seg selv, men på hvordan den formidles. Når tall fra et snevert område – Hedmark og deler av Sverige – presenteres som allmenngyldige, og retorikken fremstiller rovdyr som en belastning, har det stor innvirkning på holdninger og politiske beslutninger.
Mediene har et særlig ansvar som kunnskapsformidlere. Språkvalg, overskrifter og tallvalg former oppfatninger og setter premisser for den offentlige samtalen om rovdyr. Presisjon og kontekst er avgjørende for en opplyst og redelig debatt – ikke selektiv vinkling som forvrenger virkeligheten.
