– Mattilsynet fatter ingen vedtak om tillatelse eller godkjenning av at dyreholdere taper et visst antall eller en viss prosent av dyr.
Det opplyser Nina Brogeland Laache i seksjonssjef for dyrevelferd i Mattilsynet til Fauna.no, etter at vi har etterspurt hjemmel for bruk av «normaltap» for husdyr på beite i dyrevernsammenheng. Uttrykket kan skape usikkerhet for hva som tolereres eller ikke tolereres i dyrevernsammenheng. I søknadsbunken over tap til rovdyr knyttet til utmarksbeite kan man se at det trekkes fra et «normaltap», altså den mengden husdyr som normalt går tapt i en beitesesong, men som ikke skyldes rovdyr.
Hun viser til at begrepet «normaltap» ikke benyttes i dyrevelferdsregelverket, men vi finner det i forskrift om erstatning for tap av husdyr til rovvilt, med hjemmel i naturmangfoldloven. Der er normaltap definert som «tap av husdyr som erfaringsmessig inntreffer i besetningen på utmarksbeite uten forekomst av rovvilt». Begrepet brukes som et utgangspunkt for å fastsette hvilke tap som skal regnes som tap til rovvilt, og som dermed kan gi grunnlag for rovdyrerstatning.
Seksjonssjef Nina Brogeland Laache opplyser at det er ikke fastsatt noen grense i dyrevelferdsloven eller forskriftene om dyrevelferd for hvor store tap som er akseptable eller «normale».
– I dyrevelferdsloven § 3 er det fastsatt at dyr skal beskyttes mot fare for unødige belastninger. I vurderingen av om belastningene på beite er unødige, må graden av belastning og hvor mange dyr som rammes, veies opp imot formålet og fordelene med å ha dyra på beite. Dyreholderen må selv vurdere faren for belastninger, og gjøre det som er nødvendig og mulig for å beskytte beitedyra. Det framgår av forskrift om velferd for småfe § 26 og forskrift om velferd for produksjonsdyr § 8, poengterer hun overfor Fauna.no.
Ifølge Laache skal dyreholderne også sørge for at dyra har et godt og trygt levemiljø på beite, og at beitedyra får godt tilsyn og stell.
– Dette framgår av dyrevelferdsloven § 23 og § 24. Jo større fare for belastninger på beite, dess mer må dyreholderne gjøre for å sikre god nok velferd for beitedyra.
Mattilsynets oppgave er å kontrollere om dyreholderne følger regelverket, opplysser hun.
– Kontrollen er risikobasert, og Mattilsynet må prioritere om og i hvilket omfang det skal gjennomføres kontroll. At dyreholdere ikke blir kontrollert, betyr ikke at Mattilsynet «godkjenner» tilstanden i dyreholdet. Det betyr bare at vi ikke kan prioritere å kontrollere dem, og at vi dermed ikke har grunnlag for å vurdere om de har overholdt regelverket, sier seksjonssjef Nina Brogeland Laache i Mattilsynet.
