Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) forteller i en pressemelding om alle milliardene som skal gjøre Norge grønnere. Man kan jo tro at han mener det selv.
Kommentar av Thor-Ivar Guldberg, ansvarlig redaktør i Fauna.no
Regjeringens pressemelding om CO2-kompensasjonsordningen gir et glansbilde av industrien og klimapolitikken, men mangler den bredde og balanse man bør forvente i offentlig kommunikasjon.
Ensidig bilde av klimasatsingen
Regjeringen fremstiller tiltakene som om de gir et kraftfullt grønt løft, og uttaler at norske bedrifter nærmest frivillig investerer mer enn nødvendig for klimaet. Sannheten er vel mer at ordningen stiller krav om at minst 40 prosent av midlene skal brukes på klima- og energitiltak, og det er en forutsetning for å få støtten. Det er derfor ikke overraskende at bedriftene tilpasser seg kravene når milliardbeløp står på spill.
Uavklarte effekter og politiske kontroverser
Regjeringens presentasjon unngår å nevne at Norge har verdens mest raus støtteordning for kraftkrevende industri, med langt høyere utbetalinger enn EU anbefaler. Kritikken fra blant annet Statistisk sentralbyrå, som etterlyser kvantifiserbare klimakutt, og fagforeninger som opplever dårlig dialog med myndighetene, blir sjelden nevnt. Ordningen kan faktisk svekke insentivene for reelle utslippskutt, fordi den kompenserer bedriftenes strømforbruk og dermed gjør energisparing mindre lønnsomt.
Debatten om karbonlekkasje
Argumentet om at ordningen forhindrer karbonlekkasje, altså at bedrifter flytter ut av Norge for å spare kostnader, brukes flittig. Men internasjonale studier viser at faren for omfattende karbonlekkasje er betydelig mindre enn industrien påstår. EU har varslet skjerpede retningslinjer og flere aktører jobber for å fase ut slike subsidier.
Er de troverdig?
For at det grønne industriløftet skal ha troverdighet, må det være åpenhet om ordningens begrensninger og en reell debatt om klimatiltakenes faktiske effekt. Politikerne må tåle kritiske spørsmål om hvorfor Norge deler ut så store summer uten målbare resultater, og industriens miljøinnsats må vurderes ut fra reell klimaeffekt – ikke finansielle størrelse eller antall planer.
