LEDER
At jegere nå har jaktet i over en uke uten å finne bjørnen som skal ha drept sauer og geiter på Kvikne og i Rennebu—og samtidig har fått utvidet fellingstillatelsen til enda et større område—avslører noe grunnleggende problematisk med hvordan denne typen jakt foregår.
Når fellingslaget må basere seg på spredte kadavre, 50 viltkameraer og stadig flere kadaverhunder, blir det tydelig at presisjonsnivået i jakta er svært lavt, til tross for moderne teknologi.
Dette reiser det viktigste spørsmålet: Kan vi egentlig forvente at jegerne vet hvilken bjørn de skyter? Fellingslaget jakter etter et spesifikt individ, men når bevisene først er kadavre og uklare spor, er det åpenbart en betydelig risiko for at feil bjørn blir felt. Å utstede fellingstillatelse over to fylker, med kun vage holdepunkter for hvor bjørnen befinner seg, innebærer en alvorlig risiko for vilkårlig jakt på et fredet og viktig rovdyr.
Bjørnen er utsatt i Norge, og hvert individ teller. Likevel fattes fellingstillatelser på tynt grunnlag, og gjennomføringen av jakten skjer under stor usikkerhet. At autoritetene utvider jaktperioden og området fremstår mer som et forsøk på å tilfredsstille saueeiere enn som en kunnskapsbasert forvaltning.
Det er på høy tid at rovdyrforvaltningen tar på alvor hvor vanskelig det er å styre målrettet jakt mot «problembjørn»—og innser at dagens praksis risikerer å ramme feil dyr, med alvorlige konsekvenser for bestand og biologisk mangfold.
Før neste fellingstillatelse utstedes bør myndighetene stille seg spørsmålet: Vet vi egentlig godt nok hva vi skyter etter, eller spiller vi roulette med våre mest sky og sårbare rovdyr?
