Normaltap i rovdyrerstatningen og kravene i dyrevelferdsloven bygger i praksis på to forskjellige verdener – én økonomisk forvaltningslogikk som forutsetter at en andel dyr dør, og én dyrevelferdslogikk som i utgangspunktet forbyr unødige belastninger og lidelse. I en ideell verden skal det ikke skje tap på utmarkbeite.
Kommentar: Thor-Ivar Guldberg
I erstatningssystemet for rovdyrtap legger staten inn et «normaltap» av sau og lam som ikke skal erstattes. Samtidig slår dyrevelferdsloven fast at dyr skal beskyttes mot unødige belastninger. Mellom disse to prinsippene åpner det seg et gap der tusenvis av beitedyr forsvinner uten at noen har ansvar – verken økonomisk eller dyrevelferdsmessig. Som du kan lese i annen artikkel, gir Mattilsynet – som er ansvarlig for dyrevelferden i landet – ingen tillatelser til at «normaltap» kan skje. Ansvaret for at det ikke skal skje, ligger med andre ord på bonden som eier dyr som er på utmarksbeite.
Når erstatning for rovdyrdrepte sauer og lam skal beregnes, trekkes det først fra et «normaltap» – en prosentandel dyr som staten på forhånd forutsetter at vil dø eller forsvinne hvert år på utmarksbeite av andre årsaker enn rovdyr. Dette tapet får dyreholderne ikke erstatning for. Det såkalte «normaltapet» er definert og brukt som et teknisk grep i erstatningsregelverket med hjemmel i naturmangfoldloven, der formålet er å avgrense statens økonomiske ansvar. Spørsmålet er om et normaltap blir soveputen som gjør at en god del småfebønder kjemper med nebb og klør mot rovdyr. Dersom det er tilfelle, bør i alle fall begrepet «normaltap» byttes ut som prinsipp.
Dyrevelferdsloven opererer med en helt annen logikk. Her finnes ingen lovfestet «kvote» for hvor mange dyr som kan dø på beite. Loven slår fast at dyr skal beskyttes mot fare for unødige belastninger, og at dyreholder har plikt til å forebygge lidelse og sikre et godt og trygt levemiljø. Alle tap som skyldes forhold dyreholderen kunne og burde ha forebygget, er i prinsippet et mulig lovbrudd – uavhengig av om tapet samtidig passer inn i forvaltningens statistiske norm for normaltap.
Dermed står vi i en situasjon der staten som dyrevelferdsmyndighet sier at det ikke finnes noen godkjent prosentsats for tap, samtidig som staten som erstatningsforvalter bokfører et forventet årlig tap på flere prosent dyr som «normalt» og uerstattelig. I praksis betyr det at et visst antall dyr hvert år kan forsvinne i en gråsone: De er ikke dyrevelferdsrettslig godkjent, men de er likevel innkalkulert og økonomisk avskrevet.
Mattilsynet understreker at begrepet normaltap ikke finnes i dyrevelferdsregelverket. Dyrevelferdsloven handler om å redusere unødige belastninger, ikke å normalisere dem. Erstatningssystemet, derimot, forutsetter at en viss mengde tap «uansett» vil skje, og gjør denne forutsetningen til en fast post i regnestykket før rovdyrtap skal erstattes.
Spørsmålet som blir stående igjen, er om vi i norsk forvaltning har akseptert en praksis der staten på den ene siden krever at dyreholderne forebygger all unødig lidelse, men på den andre siden budsjetterer med at en viss andel dyr dør hvert år uten at noen holdes konkret ansvarlig. Når normaltap og dyrevelferdslovens krav stilles opp ved siden av hverandre, blir motsetningen mellom prinsippene synlig: Dyr som etter loven skulle vært beskyttet, blir i erstatningsregnskapet til en forventet og uerstattelig linje i budsjettet. Skal det fortsatt være slik?
