Dette er en leder, og fauna.no står for innholdet
Denne vinteren har vi igjen vært vitne til en kontroversiell praksis i forvaltningen av norsk natur: skyting av genetisk viktige ulver i ulvesonen. Denne gangen har Statsforvalteren i Oslo og Viken tillatt at private jegerne har skutt et genetisk viktig individ, som var avkom av den finskrussiske hannen i Setten-reviret. Ifølge statsforvalteren har ulven vandret ut av reviret og at det derfor er vanskelig å vite hvilke ulver den private jakthæren skyter.
Dette er forhold som fortjener skarp kritikk, ikke bare fordi den strider mot prinsippene for bærekraftig forvaltning, men også fordi den underminerer Norges internasjonale forpliktelser og ansvar for å bevare biologisk mangfold. Stortinget har dessuten lagt klare føringer for at genetisk viktige ulver skal skånes fra ulvejakta. Da blir det patetisk når statsforvalterens avviser all kritikk mot skyting av viktige ulvene som skal bidra til å styrke bestanden genetisk, og sørge for at Norge får en ulvebestand som er mindre innavlet enn den er i dag.
Genetisk viktige individer, som den som har blitt skutt fra Settenreviret, er essensielle for å opprettholde en sunn og levedyktig ulvepopulasjon. Noe annet er å styre mot enda dårligere genetikk, som kan resultere i at ulvepopulasjonen kollapser. Disse viktige individene kan bidra med nytt genetisk materiale i bestanden og dermed styrke bestandens genetiske helse.
Dersom er der slik at statsforvalterens ikke har oversikt nok til å kunne skåne genetisk viktige ulver, er det bare en løsning igjen: Denne årlige ulvejakta må ta slutt, eller så må forvaltningen forvalte på en slik måte at genetisk viktige ulver ikke blir skutt. Kan de ikke garantere dette, må de selvfølgelig legge strenge restriksjoner på jakta, eller helt avvikle dette hysteriet. Organisasjoner hevder at kanskje mer enn ti genetiske ulver har blitt skutt i Norge. Det er i så fall det komplette vanvidd.
Skytingen av ulver fra Settenreviret er ikke et spørsmål om dyrevelferd. Det er et spørsmål om hvordan vi som samfunn forholder oss til våre ville arter. I en tid hvor vi står overfor en global naturkrise, med en tilbakegang av ville arter på 68 prosent siden 1970, er det uetisk og uansvarlig å fortsette praksisen med å skyte truede arter.
Det merkeligste er at Stortinget egentlig ikke har tatt dette inn over seg. Den omfattende ulvejakta er jo som om nasjoner i afrikanske land skulle skyte over halvparten av løvene sine, hver eneste år. Hvordan nasjonen Norge kan tillate seg det mange oppfatter som er utrydningspolitikk, er fullstendig ubegripelig.
På den andre siden, er det mange – men ikke et flertall – i distriktene som jubler når ulvene blir skutt. Hvordan det er mulig med slike holdninger i et moderne samfunn, er for mange fullstendig ubegripelig. Vi tror og håper at at det snart skal bli en endring her, for når man leser innlegg i sosiale medier, er det ikke ulven som er problemet. Den er jo den arten av store rovdyr i Norge som tar færrest sauer. Ulven har heller blitt et symbol på protest mot sentrale myndigheter.
Vi heller til å tro at hatet og ønsket om færre ulver har med noe mer å gjøre enn ulver. Det er heller en protest mot den fortvilelse mange lokalssamfunn ser. I tillegg til at noen faktisk nyter å selv drepe ulver, eller glede seg over at andre gjør det, tror vi at økende fraflytting, stadig færre gårder og at alle jentene flytter til byene, er en del av ulvehatet. Det kan for mange se ut som en form for projisering, som man kaller det i psykologien. Det er noen annet enn ulven som egentlig er problemet, for det er liten logikk i all ulven som skytes.
Norge har forpliktet seg til å ta vare på og restaurere 30 prosent av naturen innen 2030. Rovdyr er en klart definert del av dette, og systematisk utrydding av ulv i Skandinavia står i direkte kontrast til dette målet. Det er også bekymringsfullt at det har forekommet feilskyting av ulver, noe som ytterligere understreker risikoen og problemene med dagens forvaltningspraksis.
Når vi vet at ulvene fra Settenreviret er genetisk verdifulle, er det uakseptabelt at de blir mål for noen som hels form for jakt. Det er på tide at Norge tar sitt ansvar på alvor og beskytter de genetisk viktige ulvene i praksis, og ikke bare ordgyte dette i fine stortingsmeldinger.
Vi må anerkjenne at ulven er en del av vårt økosystem og vår naturarv, og at dens overlevelse er avhengig av våre valg og handlinger. Vi må stå opp mot kortsiktige interesser og arbeide for en fremtid hvor både mennesker og ulver kan eksistere side om side.