Det er mer sannsynlig at det finnes smittede dyr på Hardangervidda enn at bestanden er fri for sykdommen, vurderer Veterinærinstituttet. Instituttet anbefaler fortsatt overvåking over tid.
Smittet villrein er den største risikoen for videre spredning av skrantesjuke (CWD), ifølge en ny rapport fra Veterinærinstituttet. Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Mattilsynet og vurderer hvordan sykdommen kan spre seg, og hvilke tiltak og hvilken overvåking som trengs framover.
Det er flere år siden det sist ble gjort nye funn på Hardangervidda. Likevel mener Veterinærinstituttet at det er mer sannsynlig at smittede dyr fortsatt finnes der, enn at bestanden er fri for sykdommen.
– Selv om det har gått flere år uten nye funn på Hardangervidda, må vi fortsatt ta skrantesjuke på største alvor. Det er mer sannsynlig at det finnes smittede dyr på Hardangervidda enn at bestanden er fri. Vi må derfor følge bestandene over tid, slik at nye tilfeller kan oppdages tidlig, og tiltak kan settes inn hvis smitten øker. Får sykdommen varig fotfeste i norsk natur, vil det kreve omfattende tiltak over lang tid, både i områdene som rammes og på nasjonalt nivå, sier Jørn Våge, fagansvarlig for vilt ved Veterinærinstituttet.
Instituttet vurderer at smitte fra villrein til andre rein utgjør den største risikoen. Andre mottakelige hjortedyr kan også bli smittet. Smitte gjennom miljøet regnes som den nest viktigste smitteveien.
Vil finne nye tilfeller tidlig
Veterinærinstituttet anbefaler at overvåkingen prioriteres i områder der sykdommen er påvist, og i områder med størst risiko for at smitten kommer inn.
For å øke sjansen for tidlig oppdagelse bør flere dyr med sykdomstegn eller unormal atferd undersøkes. Prøvene bør omfatte både lymfeknuter og hjernevev.
Instituttet anbefaler også å utrede hvilke konsekvenser det kan få for samfunnet dersom smittsom skrantesjuke etablerer seg varig.
Les rapporten: Oppdatert kunnskapsgrunnlag om skrantesjuke (CWD) i Norge
