Regjeringen har vedtatt 85 tiltak for villreinen i Setesdal, men mener selv at muligheten er liten for å stanse tilbakegangen innen 2030. Planen åpner for stengte veier, færre skiløyper og mindre hyttebygging – uten å være juridisk bindende.
Regjeringens nye tiltaksplan for villreinen i Setesdal inneholder omfattende forslag til endringer i bruken av fjellområdene. Veier kan stenges, turisthytter og stier flyttes, skiløyper begrenses og planlagte hytteområder tas ut av kommunale arealplaner. Likevel erkjenner Klima- og miljødepartementet at tiltakene neppe vil være tilstrekkelige til å nå målet om å stanse den negative utviklingen innen 2030.
Det kommer fram i departementets egen vurdering av planen, som ble fastsatt 13. oktober. Årsaken er at det vil ta tid å gjennomføre tiltakene, og at villreinbestandene trolig først vil vise målbare forbedringer flere år senere. Dette står i kontrast til ambisjonen om å stanse den negative utviklingen i alle norske villreinområder innen 2030.
Kraftutbyggingen har delt opp leveområdene
Planen gjelder Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei, som til sammen omfatter rundt 10.400 kvadratkilometer. Setesdal Ryfylke er klassifisert med dårlig tilstand etter kvalitetsnormen for villrein, mens Setesdal Austhei har middels tilstand.
I Setesdal Ryfylke er vannkraftutbyggingen en av de viktigste årsakene til problemene. Kraftmagasinene Blåsjø og Svartevassmagasinet, med tilhørende tekniske inngrep, har bidratt til å dele opp villreinens leveområder. Gjennom de siste 30 årene har villreinens vandring fra nord til sør på østsiden av Blåsjø nesten opphørt. Resultatet er at bestanden i Setesdal Ryfylke i praksis er delt i to delbestander.
Store områder som tidligere ble brukt til sommerbeite, er samtidig blitt lite tilgjengelige. Menneskelig ferdsel kommer i tillegg til de fysiske inngrepene. Biltrafikk, sykling, fotturer, jakt og annen aktivitet bidrar til å forstyrre dyrene i de gjenværende trekkpassasjene.
Vil begrense ferdselen på anleggsveiene
Et av de mest omfattende forslagene gjelder Blåsjøvegen, som fører langt inn i villreinområdet. Ifølge tiltaksplanen er det rundt 8.000 bilpasseringer i løpet av sesongen på strekningen mellom Øvre Moen og Oddatjønndammen.
Planen anbefaler å stenge denne strekningen for allmenn motorisert ferdsel gjennom hele barmarkssesongen. Det vurderes også strengere regulering av sykling på deler av veien.
En eventuell stenging krever imidlertid egne vedtak fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), med tilhørende saksbehandling og høring.
Også anleggsveien til Store Urevatn er sentral. Her har en bom begrenset allmenn motorisert ferdsel gjennom en prøveordning siden 2022. Regjeringen ønsker at permanent stenging skal vurderes når prøveperioden er over. Begrensningene skal gi villreinen bedre muligheter til å krysse veiene og utnytte beiteområdene.
Hyttebygging kan stenge siste trekkpassasje
Et særlig sårbart område ligger ved Bjørnevatn i Setesdal Austhei. Her passerer store deler av villreinbestanden på vei mellom vinterbeitene i nord og kalvingsområdene lenger sør. Flere tidligere trekkpassasjer har allerede gått ut av bruk. I dag gjenstår en smal korridor som fortsatt benyttes av dyrene.
Departementet advarer om at dersom også denne forbindelsen forsvinner, kan villreinområdet bli delt i to. Tiltaksplanen oppfordrer derfor Valle kommune til å fjerne planer om ytterligere hyttebygging i de sårbare trekkområdene fra kommuneplanen.
Det gjelder blant annet planlagte hytteområder mellom Store Bjørnevatn og Lisle Bjørnevatn og ved Bakkebu. En slik endring kan begrense framtidig lokal utbygging, men skal hindre at de siste gjenværende trekkpassasjene blir ødelagt.
Skiløyper og turisthytter må vike
Også friluftslivet kan bli påvirket av tiltakene. I hovdenområdet foreslås det å utsette prepareringen av enkelte skiløyper for å redusere forstyrrelser i villreinens vinterbeiter. Dersom de aktuelle tiltakene gjennomføres, kan tilbudet av maskinpreparerte skiløyper bli redusert fra 170 til 155 kilometer i deler av sesongen.
Flere vinterruter og tidspunkt for kvisting av skiløyper skal også endres. Tiltaksplanen omfatter dessuten omlegging av hytte- og løypenettet ved Storsteinen og Rosskreppfjorden.
Enkelte av disse tiltakene har vært diskutert i mange år, og flere løsninger er fortsatt uavklarte.
Departementet erkjenner at endringene kan redusere tilgjengeligheten for friluftslivet og medføre økonomiske konsekvenser for turistforeninger, reiselivsbedrifter og andre brukere av fjellet. Samtidig vurderes enkelte omlegginger å kunne ha stor positiv betydning for villreinens tilgang til viktige beite- og trekkområder.
Planen er ikke juridisk bindende
En vesentlig svakhet ved regjeringens nye plan er at den ikke i seg selv pålegger kommuner, fylkeskommuner eller private aktører å gjennomføre tiltakene. Selv om dokumentet inneholder 85 tiltak fordelt på 11 tiltakspakker, er mange av dem oppfordringer, forslag til videre utredning eller tiltak som krever egne vedtak.
Kommunene oppfordres blant annet til å gjennomgå eldre arealplaner og fjerne utbyggingsområder som kan skade villreinen. Men endringene må gjennomføres ved bruk av de ordinære virkemidlene i plan- og bygningsloven.
Også ferdselsrestriksjoner og stenging av veier kan kreve særskilte vedtak etter annet regelverk. Noen tiltak er allerede gjennomført eller satt i gang, mens andre kan kreve omfattende utredninger og langvarige prosesser.
Gjennomføringen er dessuten avhengig av økonomiske prioriteringer.
Departementet slår fast at kostnadene skal dekkes innenfor de til enhver tid gjeldende budsjettrammene. Planen gir dermed ingen garanti for at alle tiltakene blir finansiert.
Større tro på resultatene innen 2050
Selv om regjeringen vurderer muligheten for å stanse tilbakegangen innen 2030 som liten, er vurderingen mer optimistisk på lengre sikt. Departementet mener muligheten er stor for å oppnå minst middels tilstand i villreinområdene innen 2050. Men det forutsetter at alle ansvarlige aktører følger opp tiltakene.
Planen understreker at manglende gjennomføring kan føre til at målet ikke blir nådd. For villreinen i Setesdal blir derfor det avgjørende spørsmålet ikke hvor mange tiltak regjeringen har vedtatt å samle i en plan, men hvor mange som faktisk blir gjennomført – og om de kommer tidsnok til å sikre de gjenværende leveområdene.
