Norge står overfor en kritisk utfordring i bevaringen av ulven, et av landets mest utrydningstruede pattedyrarter. En nylig debatt i Gudbrandsdalen Dagningen kaster lys over spenningene mellom ulike syn på ulveforvaltning.
I et leserinnlegg publisert 11. april i Gudbrandsdalen Dagningen, uttrykker Grim Jardar Aasgård, Svein Løken og Regina Brajkovic bekymring over statens håndtering av flyttingen av en genetisk viktig ulv.
– Det er mye i innlegget som tyder på at skribentene ikke anerkjenner gjeldende kunnskap om ulv i Norge. De skriver blant annet «såkalt» genetisk viktig ulv og hevder at det er «mye ulv fra før» i den norske ulvesonen. Fakta er at ulven er kritisk truet som art i Norge. De siste overvåkingsresultatene viser at det kun er 31-34 ulver innenfor landets grenser. Ulven er faktisk Norges mest utrydningstruede pattedyrart og det kreves stor innsats å ta vare på arten i et langsiktig perspektiv. Et stort flertall av den norske befolkningen ønsker ulven velkommen, skriver Alette Sandvik, daglig leder i Foreningen Våre Rovdyr, Marianne Mikalsen, styreleder i Foreningen Våre Rovdyr og Siri Martinsen, leder i NOAH – for dyrs rettigheter, i et motinnlegg i Gudbrandsdsdalen Dagningen.
Innlegget antyder de en manglende anerkjennelse av den vitenskapelige kunnskapen om ulvens status i Norge, hvor arten er klassifisert som kritisk truet. Med kun 31-34 ulver registrert innenfor landets grenser, understreker dette behovet for en målrettet innsats for å bevare arten, mener de.
Genetisk mangfold er nøkkelen
Den skandinaviske ulvepopulasjonens lave genetiske variasjon gjør bevaring av genetisk viktige individer essensielt for artens overlevelse. Dette er spesielt viktig gitt det politisk bestemte, men faglig kritiserte, lave bestandsmålet på 4-6 årlige ynglinger som Stortinget har satt. Dette målet plasserer bestanden på kanten av utryddelse, mener de.
Mistrivsel mot overvåking og forvaltning
Til tross for Norges avanserte overvåkingssystem for store rovdyr, møter forvaltningen av disse dyrene stadig skepsis, spesielt fra rovdyrkritiske grupper. Kritikken inkluderer også håndteringen av streifende ulver, som spiller en viktig rolle i å motvirke innavl og øke den genetiske variasjonen i ulvebestanden.
Ingen ønsker i utgangspunktet å bedøve og flytte ulver rundt omkring i Norge. Det er et resultat av en ekstrem politikk som fordrer at rovdyr, og spesielt ulv, skal forvaltes på individnivå, fremhever de.
Dyrevelferd og politisk forvaltning
De viser til at Bonde- og småbrukarlaget ofte har uttrykt bekymring for dyrevelferd i forbindelse med rovdyrskader på sau. Imidlertid synes forståelsen for ynglende ulvs velferd å mangle, mener de. Dyrevelferdsloven, som ikke skiller mellom tamme og ville dyr, krever en ansvarlig tilnærming til forvaltningen av alle dyr, inkludert ulven.
Den nåværende regjeringens forvaltning av rovdyr beskrives som den mest ekstreme i nyere tid, noe som har vekket sterk kritikk fra visse grupperinger som ønsker en mindre streng vernestatus for ulven. Dette til tross for at Norge allerede har en av de laveste ulvebestandene.
Økonomi og økologi
Kostnadene knyttet til flytting av genetisk viktige ulver er minimale sammenlignet med de betydelige summene som brukes på beitenæringen. Denne næringen, som utgjør kun 0,6 prosent av det norske matinntaket, har også en negativ innvirkning på den økologiske tilstanden i naturen.
– Det blir helt feil å skylde på rovdyrene for at Norge har en lav selvforsyningsgrad. Denne påvirkes snarere av en feilslått subsidiepolitikk.
Forfatterne av innlegget etterlyser en mer edruelig tilnærming til rovdyrdebatten, og understreker viktigheten av å respektere forskningsbasert kunnskap i forvaltningen av ulven.