Norge åpner for å kjøpe utslippskutt fra prosjekter i utviklingsland for å nå klimamålene våre. Internasjonalt samarbeid kan være nyttig, men det må ikke bli en snarvei rundt de kuttene vi selv må gjennomføre.
Kommentar av Thor-Ivar Guldberg
Et utslippskutt i et annet land kan være viktig, men når Norge kjøper dette kuttet for å nå egne klimamål, står vi overfor et grunnleggende spørsmål: Blir utslippene faktisk redusert, eller flytter vi bare ansvaret ut av syne?
Miljødirektoratet sier at prosjektene skal gi utslippsreduksjoner som ellers ikke ville ha skjedd. Direktoratet skal også vurdere kvaliteten på prosjektene og hvor sannsynlig det er at kuttene blir gjennomført. Landet der prosjektet ligger, må godkjenne overføringen og justere sitt eget klimaregnskap, slik at samme utslippskutt ikke telles to ganger. Det er nødvendige regler. Men regler på papiret fjerner ikke det vanskelige spørsmålet: Ville utslippskuttet skjedd også uten norske penger?
Enda viktigere er hva kvotekjøpene gjør med norsk klimapolitikk. Dersom vi kan betale for utslippskutt andre steder, kan det bli mindre press på å endre aktivitetene og systemene som skaper utslipp her hjemme. Vi kan vise til framgang i klimaregnskapet uten at den norske omstillingen går like raskt.
Det er ikke et argument mot internasjonalt klimasamarbeid. Det er et argument mot å behandle kjøpte utslippskutt som en erstatning for egne tiltak. Oxford-prinsippene for klimakvoter legger også hovedvekten på å redusere egne utslipp først, og bruke kvoter for utslipp som står igjen.
Norge bør derfor være åpen om hvor mye av klimamålene som skal nås gjennom kjøp, hvilke utslippskutt prosjektene faktisk leverer, og hvordan dette påvirker innsatsen hjemme. Kvoter kan inngå i klimapolitikken, men de må ikke bli en betalingsordning som gjør det lettere å utsette de vanskelige beslutningene.
Klimaregnskapet er ikke selve klimaet. Det avgjørende er at utslippene kuttes – og at kjøp av kvoter ikke blir en unnskyldning for å vente.
