Norsk reindrift har over 215 000 tamrein, flere tusen mer enn enn det som er bærekraftig. Nå må siidaer som ligger over grensen lage detaljerte planer for hvordan flokkene skal reduseres ned til tillatt nivå.

Det totale reintallet i Norge har økt til 215 400 dyr per mars 2024, viser ferske tall fra regjeringen. Dette er 1300 flere enn året før, og næringen ligger nå omkring 4000 rein over det som er fastsatt som økologisk bærekraftig nivå.

Summen av alle øvre reintall for landets reinbeitedistrikter er satt til 211 300 dyr. Dette målet er ikke en nasjonal kvote, men resultatet av lokale grenser basert på beitekapasiteten i hvert enkelt område. Reindriftsstyret har godkjent og fastsatt øvre reintall for samtlige distrikter i Norge.

Enkelte områder i Finnmark ligger fortsatt over sine tillatte tall, og disse følges nå opp etter reglene i reindriftsloven.

Strenge krav til reduksjonsplaner

Landbruksdirektoratet publiserte 10. desember en omfattende veileder som beskriver hvordan siidaer skal håndtere situasjoner hvor de har for mange rein. Når en siida overskrider sitt fastsatte øvre reintall, må de utarbeide en reduksjonsplan som skal godkjennes av Reindriftsstyret.

Veilederen gir detaljerte eksempler på hvordan reduksjonene skal gjennomføres. En siida kan velge mellom to hovedalternativer. Det første krever enstemmighet blant siidaandelslederne, og tillater at reduksjonen fordeles ulikt mellom andelene. Det andre alternativet kan vedtas med alminnelig flertall, og innebærer en lik øvre grense for alle siidaandeler.

I veilederen brukes et eksempel med en siida som har fire siidaandeler og et øvre reintall på 1600 dyr. Når dette øker til 2100 rein, må siidaen redusere med 500 dyr for å komme ned til tillatt nivå.

Ulike reduksjonsmodeller

Ved flertallsbeslutning kan siidaen sette en lik øvre grense for alle andelene, for eksempel 500 eller 400 rein per andel. De som ligger over grensen må redusere, mens de som ligger under kan øke sitt reintall så lenge siidaens totale tak ikke overskrides.

En tredje modell kombinerer en øvre grense med forholdsmessig reduksjon. Dersom grensen settes til 650 rein og én siidaandel har 900 dyr, må denne først redusere ned til 650. Hvis siidaen fortsatt ligger over det totale taket, må alle andelene deretter redusere med samme prosentandel.

Når reduksjonsplanen er gjennomført, står siidaandelene fritt til å tilpasse reintallet på nytt, så lenge de holder seg innenfor siidaens øvre grense. Dersom tallet igjen overstiger grensen, utløses krav om en ny reduksjonsplan.

Reindriftsstyret kan gripe inn

Reindriftsstyret har det overordnede ansvaret for reduksjonsprosessen. Dersom siidaen ikke klarer å bli enige om en plan som fungerer, kan styret vedta en reduksjon som innebærer et likt reintall for alle siidaandelene. I eksempelet med fire siidaandeler og et øvre tak på 1600 rein, ville dette bety 400 dyr per andel.

Siidaandeler som ikke følger en vedtatt reduksjonsplan risikerer sanksjoner etter reindriftsloven. Dette kan innebære pålegg, tvangsmulkt og tap av rett til tilskudd og rovvilterstatning.

Historisk variasjon i reintallet

Reintallet i Norge har svingt betydelig gjennom tidene. I Finnmark alene var det 60 000 til 70 000 dyr på 1950-tallet, 80 000til 90 000 på midten av 1960-tallet, og rundt 200 000 i 1990. Nå er det altså cirka 205 000 tamrein.

De nåværende øvre grensene ble fastsatt gjennom reindriftsloven fra 2007. Enkelte har foreslått å redusere disse ytterligere tilbake mot nivåene fra 1970 og 80-tallet for bedre å samsvare med beiteressursene.

Den mest omfattende dokumenterte reduksjonen i nyere tid skjedde i Vest-Finnmark, hvor det samlede fastsatte øvre reintallet ble redusert fra 78 150 til 75 400 rein høsten 2020, en nedgang på 2750 dyr. Dette skjedde fordi slaktevektene viste at reintallet i fire av fem distrikter med midlertidige reintall var for høyt i forhold til beitegrunnlaget.