Etter mer enn to uker med forhandlinger brøt FNs klimatoppmøte COP31 i Tyrkia sammen uten en felles slutterklæring. Norge var blant landene som avviste sluttforslagene. Nå kommer kraftige reaksjoner fra miljøbevegelsen og fra land som mener verdens klimaarbeid er satt alvorlig tilbake.
Det som skulle bli en ny demonstrasjon av internasjonalt klimasamarbeid, endte i et av de største nederlagene i FNs klimaforhandlinger på mange år. Søndag 22. november måtte ledelsen for COP31 i Antalya konstatere at landene ikke hadde klart å samle seg om en overordnet politisk erklæring. Forhandlingene hadde da fortsatt mer enn 50 timer etter den planlagte avslutningen fredag.
Vil du lese mer?
Norge, EU, Storbritannia, Panama og Marshalløyene var blant dem som nektet å godta sluttresultatet. Men bak sammenbruddet ligger en konflikt som strekker seg langt utover uenigheten om selve sluttdokumentet. Også blant landene og organisasjonene som ønsket sterkere klimatiltak, er det stor uenighet om hvem som må bære ansvaret.
Fossile brensler forsvant fra avtalen
Det avgjørende stridsspørsmålet var om verdens land skulle forplikte seg tydeligere til å bevege seg bort fra kull, olje og gass. I tidligere utkast hadde slike formuleringer vært med. Da de siste forslagene ble lagt fram, var henvisningene til fossile brensler fjernet.
Det utløste kraftige protester fra en rekke land som mente avtalen ville innebære et tilbakeskritt fra tidligere klimavedtak.
EU avviste forslaget under det avsluttende plenumsmøtet. Den irske klimaministeren Darragh O’Brien, som talte på vegne av unionen, gjorde det klart at EU ikke kunne akseptere en slutterklæring som unnlot å omtale den viktigste årsaken til menneskeskapte klimaendringer.
Også Norges klima- og miljøminister Sigrun Aasland motsatte seg forslagene. Hun viste til at tekstene ville føre det internasjonale klimaarbeidet bakover sammenlignet med tidligere vedtak.
Panama, Marshalløyene og andre land støttet innsigelsene. Dermed manglet den nødvendige enigheten for å vedta den såkalte Antalya-pakten.
Klimatoppmøtets president, den tyrkiske miljøministeren Murat Kurum, måtte erkjenne at forslagene ikke kunne vedtas.
Det var et dramatisk nederlag for Tyrkia og Australia, som sammen hadde ansvaret for å lede klimaforhandlingene. Begge landene hadde gjennom de siste dagene arbeidet med stadig nye kompromisser for å få partene til å samles.
Møtet ble det lengste klimatoppmøtet i FNs historie. Sammenbruddet omtales internasjonalt som det alvorligste tilbakeslaget for klimadiplomatiet siden toppmøtet i København i 2009.
Naturvernforbundet: En total fallitterklæring

Naturvernforbundet reagerer kraftig på utfallet, men støtter samtidig Norges beslutning om å avvise forslagene.
– Dette er en total fallitterklæring og ikke det resultatet verden trenger nå, sier Pernille Bonnevie Hansen i Naturvernforbundet.
Hansen er nestleder i organisasjonen og mener alternativet til sammenbruddet ville ha vært en avtale med altfor svake ambisjoner.
– Ambisjonene i slutterklæringstekstene var langt under det verden trenger nå, og vi støtter Norges valg om å avvise dem. Samtidig er dette et tungt nederlag i en tid der vi trenger handling mer enn noen gang, sier nestleder i Naturvernforbundet ,Pernille Bonnevie Hansen.
Bakgrunnen for kritikken er at verdens land allerede i 2023, under klimatoppmøtet COP28 i Dubai, sluttet seg til formuleringer om en omstilling bort fra fossile brensler i energisystemene.
Det ble den gang sett på som et historisk gjennombrudd. Aldri tidligere hadde en global beslutning fra klimatoppmøtene vært så tydelig på behovet for å redusere avhengigheten av kull, olje og gass.
Tre år senere klarte landene i Antalya ikke engang å få tilsvarende formuleringer inn i sluttdokumentet.
Dette betyr ikke at vedtakene fra Dubai er opphevet. De gjelder fortsatt. Men det betyr at COP31 ikke klarte å enes om nye politiske føringer for hvordan omstillingen skal gjennomføres.
Oljeprodusentene forsvarte sin posisjon
Striden om fossile brensler avdekket betydelige motsetninger mellom land som ønsker en rask omstilling, og land med store økonomiske interesser knyttet til olje- og gassproduksjon.
Russland argumenterte under forhandlingene med at en reduksjon i tilbudet av olje og gass som skjer raskere enn nedgangen i etterspørselen, kan føre til energimangel, høyere priser og større energifattigdom.
Den russiske delegasjonen advarte også om at en slik utvikling kan føre til at land går over til mer forurensende energikilder.
Saudi-Arabia forsvarte på sin side at karbonfangst og lagring måtte inngå blant løsningene på klimaproblemet.
Nettopp karbonfangst og lagring ble et annet viktig konfliktområde under toppmøtet.
Teknologiene, ofte omtalt som CCS, innebærer at karbondioksid fanges opp fra industrielle utslippskilder og lagres, vanligvis under bakken. Slike løsninger kan redusere utslipp fra enkelte virksomheter, men miljøorganisasjoner frykter at de også kan brukes som begrunnelse for å fortsette omfattende fossil energiproduksjon.
I utkastene fra Antalya ble det lagt betydelig vekt på økt bruk av karbonfangst. Kritikerne mente dette kunne bidra til å skyve den nødvendige reduksjonen i fossil energibruk foran seg.
Den svenske Naturskyddsföreningen mener oljeproduserende land og fossilindustrien har hatt ødeleggende innflytelse på forhandlingene.
– Det är tragiskt och mycket allvarligt att det inte ens gick att enas om att nämna fossila bränslen, trots att de är den främsta orsaken till klimatkrisen. I stället för fossilutfasning lyftes osäker teknik för att fånga in koldioxid fram i förslaget till rambeslut. Det är bra att många länder markerade att detta inte är acceptabelt, för utan en fossilutfasning är klimatomställningen dömd att misslyckas, sier generalsekretær Karin Lexén.
Organisasjonens klimasakkyndige Anja Ipp mener de økonomiske interessene bak fossil energiproduksjon er en grunnleggende hindring.
– För att komma åt klimatkrisens grundorsak måste de ekonomiska spelregler som gör det fossila lönsamt förändras. Oljeproducerande länder och fossilbolag har starka intressen av att bevara fossilberoendet. Så länge vi inte tar itu med de ekonomiska drivkrafterna bakom klimatkrisen så blir klimatmötena lite som att skrubba däcket på Titanic, sier Ipp.
Hundrevis av industrirepresentanter på møtet
Diskusjonen om fossilindustriens innflytelse ble ytterligere aktualisert gjennom undersøkelser av hvem som fikk adgang til klimaforhandlingene.
Organisasjonen Center for International Environmental Law (CIEL) offentliggjorde 16. november en analyse som viste at 700 registrerte deltakere med tilknytning til interesser som fremmer karbonfangst og lagring, hadde fått adgang til COP31.
Det var ifølge organisasjonen en økning fra 531 ved klimatoppmøtet i Brasil året før.
CIEL opplyste at 45 av disse hadde fått adgang gjennom nasjonale delegasjoner, noe som kan gi tilgang til deler av forhandlingene som er stengt for andre observatører.
En annen undersøkelse, fra sammenslutningen Kick Big Polluters Out, identifiserte 103 selskaper og bransjeorganisasjoner med tilknytning til virksomheter som sammenslutningen mener har arbeidet mot sterkere klimatiltak eller fremmet interesser knyttet til forurensende industri.
Blant disse var 60 grupper fra fossilindustrien, i tillegg til finansinstitusjoner, teknologiselskaper og andre næringsinteresser.
Undersøkelsene dokumenterer en betydelig tilstedeværelse fra disse bransjene. De dokumenterer derimot ikke alene hvor stor direkte innflytelse representantene hadde på de endelige forhandlingsresultatene.
Det er likevel denne koblingen Naturskyddsföreningen og flere internasjonale miljøorganisasjoner mener må undersøkes kritisk når sammenbruddet skal forklares.
Penger til fattige land ble et annet stridsspørsmål
Uenigheten om fossile brensler var ikke den eneste årsaken til at forhandlingene brøt sammen.
Et annet hovedspørsmål var hvordan rike land skal bidra økonomisk til at fattigere land kan redusere utslippene og tilpasse seg konsekvensene av global oppvarming.
For mange utviklingsland er dette en forutsetning for å kunne gjennomføre klimatiltakene som etterspørres internasjonalt.
Under COP30 i Brasil i 2025 ble landene enige om å arbeide for å tredoble finansieringen av klimatilpasning innen 2035. Ambisjonen innebærer et nivå på minst 120 milliarder amerikanske dollar årlig, dersom det legges til grunn en referanse på 40 milliarder dollar.
Pengene skal blant annet gjøre land bedre i stand til å håndtere tørke, flom, ødelagte avlinger, ekstremvær og andre konsekvenser av klimaendringene.
Men under COP31 klarte landene ikke å samle seg om tilstrekkelig tydelige nye politiske forpliktelser til hvordan finansieringen skal sikres.
For de fattigste og mest klimasårbare landene ble dette et betydelig nederlag.
Representanter for Vanuatu og Marshalløyene advarte mot forslag som etter deres vurdering ikke ga tilstrekkelig beskyttelse mot konsekvensene av økende temperaturer.
Landene frykter ikke bare høyere kostnader eller tapte økonomiske muligheter. For flere små øystater handler klimaforhandlingene også om framtidige leveområder, matsikkerhet og i ytterste konsekvens muligheten til å opprettholde bosetning og samfunn.
Uenigheten om finansiering avdekket samtidig motsetninger blant landene som ønsket sterkere formuleringer om fossil energi.
Kritikken rammer også EU og andre rike land
EU fikk betydelig støtte for beslutningen om å avvise slutterklæringen. Men internasjonalt er ikke vurderingen av unionens rolle entydig.
Mohamed Adow, leder for den afrikanske tankesmien Power Shift Africa, har omtalt COP31 som det verste klimatoppmøtet han har opplevd gjennom 15 års arbeid med internasjonale klimaforhandlinger.
Han mener rike land har et betydelig ansvar for sammenbruddet.
Ifølge Adow er det ikke tilstrekkelig å kreve at utviklingsland reduserer utslippene raskere dersom de samme rike landene ikke stiller opp med den finansieringen som er nødvendig for å gjennomføre omstillingen.
I uttalelser gjengitt av blant andre The Guardian har han kritisert europeiske regjeringer for å kreve veikart for fossil utfasing fra andre land, samtidig som de selv viderefører eller utvider fossil virksomhet.
Også Climate Action Network, et internasjonalt nettverk av miljøorganisasjoner, rettet sterk kritikk mot industrilandene under møtet.
Organisasjonen mente at manglende framgang om offentlig klimafinansiering, rettferdig omstilling og økonomisk støtte til klimatilpasning var sentrale årsaker til at forhandlingene ikke førte fram.
Kritikken viser et viktig skille mellom de internasjonale miljøorganisasjonene. Mens noen framhever avslaget på en svak avtale som nødvendig, understreker andre at landene som sa nei, også må vurderes ut fra hva de faktisk har bidratt med i forhandlingene.
FN erkjenner nederlag – men peker på resultater
FNs øverste klimaforhandler, Simon Stiell, la ikke skjul på skuffelsen i sin avsluttende tale 22. november.
Han erkjente at COP31 ikke hadde klart å oppnå enighet om de to sentrale forslagene fra møteledelsen. Samtidig understreket han at det var gjennomført viktige deler av det øvrige forhandlingsarbeidet.
Blant resultatene viste Stiell til beslutninger om rettferdig omstilling, et område som blant annet handler om hvordan arbeidstakere og lokalsamfunn skal håndtere overgangen fra fossil virksomhet til en økonomi med lavere utslipp.
Det ble også arbeidet videre med internasjonale ordninger for klimatilpasning og gjennomføring av tidligere vedtak.
Dette er en vesentlig forskjell fra inntrykket av at hele klimatoppmøtet endte uten resultater. Sammenbruddet gjaldt først og fremst den overordnede politiske slutterklæringen og de to sentrale forslagene fra møteledelsen.
Det ble dessuten lagt fram flere initiativer utenfor de formelle forhandlingene.
Ett av hovedtemaene for Tyrkia som vertsnasjon var økt elektrifisering av verdens økonomi.
Gjennom det såkalte Electrification Delivery Package presenterte FN klimatiltak, investeringsplaner og samarbeidsprosjekter som omfatter mer enn 150 land og EU, 37 byer og over 260 bedrifter.
Blant opplysningene som ble presentert, var planer om betydelige investeringer i elektrisitetsnett, fornybar energi og energilagring.
Det ble også rapportert om framgang i arbeidet med elektrisk transport og strømtilgang i utviklingsland.
Mange av tiltakene var imidlertid frivillige initiativer, eksisterende prosjekter eller nye investeringsplaner. De må derfor ikke forveksles med en samlet, juridisk forpliktende klimaavtale vedtatt av alle landene.
Flere europeiske land la fram egne planer
Et annet lyspunkt som Naturvernforbundet trekker fram, er at en rekke europeiske land har lagt fram eller varslet nasjonale veikart for omstilling bort fra fossile brensler.
Frankrike, Tyskland og Nederland hadde allerede utarbeidet slike planer, mens Finland presenterte sitt veikart i forbindelse med COP31.
Den 17. november varslet også Danmark, Portugal, Spania, Luxembourg og Irland egne planer.
Planene varierer i innhold og hvor langt landene har kommet med konkrete tiltak.
Danmark har blant annet lagt opp til betydelige reduksjoner i fossil energibruk fram mot 2035 og har som mål å avslutte sin olje- og gassproduksjon innen 2050.
For Naturvernforbundet viser dette at omstillingen kan fortsette selv om de internasjonale forhandlingene står fast.
Men organisasjonen etterlyser et tilsvarende norsk veikart.
– Det er et veldig godt signal. Omstillingen er i gang. Men vi savner et veikart for Norge. Vi er verdens tredje største gassprodusent og blant landene med størst historiske eksporterte utslipp fra olje og gass. Det ville betydd mye om et produsentland som Norge la fram et veikart under klimaforhandlingene, forklarer Bonnevie Hansen.
Den norske organisasjonen mener at et land med så betydelig olje- og gassproduksjon bør vise hvordan produksjonen og energisystemet skal omstilles over tid.
Titusener mobiliserte utenfor forhandlingsrommene
Mens delegasjonene forsøkte å finne kompromisser, foregikk det også en omfattende mobilisering fra miljøorganisasjoner og andre deler av sivilsamfunnet.
Naturskyddsföreningen opplyser at omkring 10.000 mennesker demonstrerte i Antalya under klimatoppmøtet.
Parallelt med de offisielle forhandlingene ble det arrangert et eget folkelig klimatoppmøte, der organisasjoner og aktivister diskuterte løsninger og stilte krav om en mer rettferdig klimaomstilling.
Den svenske organisasjonen mener mobiliseringen gir grunn til håp, selv om de politiske forhandlingene mislyktes.
– Förändring kommer inte bara från förhandlingsrummen, utan också från människor som engagerar sig och kräver förändring. I augusti samlades tiotusentals människor på Stockholms gator för klimatet, och på COP31 har vi sett samma kraft. Vi måste bli fler som sätter press på politiker och företag att fatta de modiga beslut som klimatkrisen kräver, sier klimasakkyndig Anja Ipp.
Menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International har også reagert på utfallet.
Organisasjonen mener landene som avviste avtalen, hindret et resultat som kunne ha beskyttet fossilindustriens interesser på bekostning av klimautsatte samfunn.
Samtidig kritiserer Amnesty myndighetene for manglende finansiering og for at menneskerettigheter og hensynet til utsatte befolkningsgrupper ikke fikk tilstrekkelig gjennomslag i forhandlingene.
Internasjonale medier: Et alvorlig tilbakeslag
Sammenbruddet i Antalya har fått omfattende internasjonal dekning. Reuters beskriver avslutningen som et sammenbrudd i arbeidet med å oppnå en felles politisk klimaavtale. Nyhetsbyrået trekker særlig fram konflikten om fossil energi, karbonfangst og økonomisk støtte til utviklingslandene.
Associated Press understreker at de internasjonale klimaforhandlingene har mistet en viktig anledning til å styrke samarbeidet i en periode preget av stadig mer alvorlige klimaendringer.
Samtidig peker AP på at tidligere vedtak fortsatt gjelder, og at det faktisk ble gjort framskritt på enkelte mindre forhandlingsområder.
BBC har særlig trukket fram hvor oppsiktsvekkende det er at verdens land ikke kunne enes om å omtale fossile brensler i en overordnet klimaerklæring.
CNN beskriver sammenbruddet som et alvorlig lederskapsproblem for det internasjonale klimaarbeidet og viser til at årets møte var det lengste i COP-historien.
The Guardian legger stor vekt på at EU og flere klimasårbare land nektet å godta et resultat de mente ville svekke tidligere klimaforpliktelser.
Avisen gir samtidig plass til kritikken fra afrikanske miljøorganisasjoner som mener de rike landenes manglende vilje til å finansiere klimatiltak er en vesentlig del av forklaringen på sammenbruddet.
Det finnes dermed ingen entydig internasjonal fortelling om at enkelte land reddet klimaarbeidet ved å stoppe en dårlig avtale.
For noen representerer avslaget en nødvendig grense mot fossilindustriens interesser. For andre illustrerer sammenbruddet at verdens rikeste land fortsatt ikke er villige til å stille opp med de økonomiske midlene som trengs.
FN-sjefen advarer mot konsekvensene
FNs generalsekretær António Guterres har uttrykt dyp skuffelse over at klimatoppmøtet ikke førte til en overordnet avtale.
Han viser til at temperaturene fortsetter å stige, at ekstremvær blir mer alvorlig, og at de globale utslippene fortsatt er altfor høye.
Situasjonen er særlig alvorlig fordi verdens klimaarbeid allerede ligger etter det som er nødvendig for å nå målene i Parisavtalen.
FNs vurderinger tilsier at en overskridelse av 1,5 graders global oppvarming i en periode nå er svært vanskelig å unngå. Oppgaven blir derfor både å begrense hvor høy oppvarmingen blir, hvor lenge den varer, og å redusere utslippene raskt nok til å hindre enda større temperaturøkning.
Diskusjonen under COP31 om karbonfangst og teknologier som kan fjerne karbondioksid fra atmosfæren, må også ses i denne sammenhengen.
Men slike teknologier er ikke i seg selv en erstatning for utslippsreduksjoner. Hvor mye de kan bidra med, avhenger blant annet av teknologiutvikling, kostnader og hvor omfattende løsningene faktisk kan tas i bruk.
Fem norske miljøorganisasjoner retter krav mot Ap
I Norge førte sammenbruddet raskt til nye krav til regjeringen.
Framtiden i våre hender, Greenpeace, Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og WWF Verdens naturfond gikk søndag ut med en felles uttalelse om de pågående statsbudsjettforhandlingene.
Organisasjonene mener Norge nå må vise nasjonalt klimalederskap når det internasjonale samarbeidet ikke klarer å levere de nødvendige resultatene.
– Nå må Arbeiderpartiet vise at man kan finne løsninger sammen med budsjettpartnerne her hjemme som omstiller Norge og samtidig tar vare på naturen. Å sette grenser for leting etter olje og gass i sårbare Arktis må være første steg, sier lederne i miljøorganisasjonene.
Uttalelsen kommer samtidig som Arbeiderpartiet forhandler om statsbudsjettet for 2027 med Senterpartiet, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti.
Miljøorganisasjonene mener regjeringens budsjettforslag er for svakt på klima og natur, og ber partiene bruke den tiden som er nødvendig for å oppnå et bedre resultat.
– Vi vet at miljøpartiene jobber knallhardt for å gjøre et veldig grått statsbudsjett grønnere. Når vi står midt i en naturkrise og klimakrise, er det helt avgjørende at statsbudsjettet bidrar til mer natur og mindre utslipp, sier miljøorganisasjonene videre.
Organisasjonene trekker en direkte parallell til forhandlingene i Antalya: Et resultat som svekker klima- og naturarbeidet, kan være dårligere enn å fortsette forhandlingene.
Naturvernforbundet etterlyser samtidig en troverdig norsk plan for utslippskutt og omstilling bort fra fossil energi.
For miljøorganisasjonene handler det ikke bare om utslippene fra virksomhet i Norge, men også om konsekvensene av fortsatt olje- og gassutvinning og naturinngrepene som følger av ny aktivitet i sårbare områder.
Hva skjer etter COP31?
Selv om toppmøtet i Antalya endte uten en felles politisk slutterklæring, fortsetter klimaforhandlingene innenfor rammene av FNs klimakonvensjon og Parisavtalen.
Vedtakene fra tidligere klimatoppmøter står fortsatt ved lag, inkludert forpliktelsene om nasjonale utslippsmål og den internasjonale målsettingen om å begrense global oppvarming.
Det neste ordinære klimatoppmøtet, COP32, skal arrangeres i Addis Abeba i Etiopia i november 2027.
Før dette vil land som arbeider for en raskere omstilling fra fossile brensler, fortsette samarbeidet gjennom egne internasjonale initiativer. Blant annet planlegger Tuvalu og Irland en ny internasjonal konferanse om rettferdig omstilling bort fra fossile brensler i Stillehavsregionen i 2027.
Det store spørsmålet er om sammenbruddet i Antalya vil føre til en grundig gjennomgang av hvordan klimaforhandlingene gjennomføres.
Kravet om enighet mellom partene gjør det mulig for land med sterkt motstridende interesser å hindre nye felles vedtak. Samtidig er det nettopp den brede internasjonale deltakelsen som gir klimaavtalene politisk tyngde.
For landene som allerede opplever alvorlige konsekvenser av klimaendringene, betyr ytterligere forsinkelser at tilpasningen kan bli dyrere og vanskeligere.
For de store olje- og gassprodusentene betyr utfallet at den internasjonale uenigheten om tempoet i fossil omstilling består.
Og for Norge betyr resultatet at spørsmålet om landets framtidige olje- og gassproduksjon neppe blir mindre konfliktfylt.
COP31 skulle vise hvordan verdens land kunne gå videre fra tidligere klimaforpliktelser til mer konkret handling. I stedet endte det med et nytt og alvorlig spørsmål om hvor langt det internasjonale samarbeidet faktisk kan bringe verden når de økonomiske og politiske interessene står så langt fra hverandre.




















