Senterpartiets utspill om rovvilt i Nordland er i seg selv ikke oppsiktsvekkende. Det som faktisk er oppsiktsvekkende, er hvor svakt det er faglig fundert – og hvor lite partiet selv ser hva det gjør med deres egen troverdighet. I flere tiår har rovdyrpolitikken deres i praksis kunnet oppsummeres i tre ord: drep, drep, drep.
LEDER
Ta hovedpåstanden: at rovviltet er i ferd med å «spise seg ut av sitt eget matfat». Det forutsetter at rovdyrbestandene er for høye i forhold til naturlig næringsgrunnlag. Men i Norge er det motsatte tilfellet: bestandene av jerv, gaupe og bjørn er politisk regulert til minimumsnivåer gjennom bestandsmål fastsatt av Stortinget. De holdes aktivt nede. Dette er ikke økologisk ubalanse – det er politisk styrt knapphet. Det betyr at det ut fra naturlige forhold er for få rovdyr i Norge.
Når Senterpartiet likevel beskriver situasjonen som om naturen er ute av kontroll, skaper de et bilde som ikke stemmer med forvaltningens egne premisser. Videre hevder de at rovviltpolitikken undergraver bærekraften i beitenæringa. Men bærekraft kan ikke vurderes isolert fra driftsform. Norge har en av Europas mest omfattende ordninger med frittgående sau i utmark, ofte med begrenset tilsyn over store arealer. Det er en driftsmodell som i seg selv innebærer risiko – dokumentert gjennom forskning fra blant annet NIBIO – der en betydelig andel av tapene skyldes andre faktorer enn rovvilt.
Da Fauna.no nylig var på reportasjereise i Abruzzo, kunne vi melde at Italia hadde en lignende situasjon med få ulver på 1970-tallet. I dag har de 3500 ulver, mens Norge såvidt har flere enn 50. Hva kan Senterpartiet lære av det?
Når denne kompleksiteten reduseres til et ensidig rovdyrproblem, er det ikke fordi kunnskapen mangler. Det er fordi den er upraktisk.
Også kravet om å redusere bestandsmålene for jerv og gaupe bygger på en problemforståelse som hopper over et vesentlig poeng: Dagens mål er allerede et kompromiss som i stor grad prioriterer beitenæringa. Å kutte ytterligere er ikke en finjustering – det er en politisk forskyvning som utfordrer selve grunnlaget for den todelte målsettingen.
Når partiet i tillegg vil inkludere ørn i samme logikk, beveger de seg enda lenger bort fra en kunnskapsbasert forvaltning og over i et generalisert fiendebilde av rovdyr i bred forstand. Det er her dette slår tilbake på Senterpartiet selv. De skjønner det ikke selv, og tror fortsatt at rovdyrhat er veien til nye valgseiere.
For et parti som systematisk forenkler komplekse naturforhold, og konsekvent etterlyser løsninger som innebærer færre rovdyr uansett problemets karakter, fremstår etter hvert ikke som løsningsorientert – men som forutsigbart ensidig. Og i en bredere velgermasse, særlig utenfor egne kjerneområder, svekker det attraktiviteten.
Det er heller ikke tilfeldig at partiet over tid har opplevd betydelig velgerflukt. Når politikken i økende grad oppfattes som smal, konfliktdrevet og svakt forankret i kunnskap, blir det vanskeligere å appellere til velgere som etterspør helhetlige løsninger.
Velgere flest forventer ikke at politikere skal fjerne konflikter. Men de forventer at de beskrives korrekt. Når avstanden mellom retorikk og fakta blir for stor, oppstår et troverdighetsproblem. Og når det gjentar seg, blir det et velgerproblem for Senterpartiet.
Senterpartiet står fritt til å prioritere beitenæringa høyt, men dersom det skjer på bekostning av faglig forankring og en bredere forståelse av naturforvaltning, gjør de samtidig noe annet: De gjør seg selv mindre relevante – og mindre attraktive å stemme på.
