Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern (ARV)
Miljøkriminalitet er kriminalitet som begås uten at det er et selvstendig rettssubjekt som rammes. Dette innebærer at deres interesser ofte må vike for menneskers interesser. Miljøkriminalitet rammer naturen og viltlevende dyr, fisker, planter og insekter. Det rammer også mennesker i neste hånd ved at det rammer samfunnets fellesgoder.
Flere typer miljøkriminalitet kjennetegnes også av at det i seg selv er lovlig i visse tidsperioder, ulovlig i andre perioder og omfatter aktiviteter som kan være både lovlige og ulovlige. Det kan være relativt uklare grenser og lovfortolkninger, som ved inngjerding av ulver ved bruk av flaggliner og som ved bruk av ulovlig oppsatte viltkameraer i naturen, noe som presumptivt bidrar til å øke forekomsten av ulovlig jakt på de store rovdyra. Forekomsten av viltkameraer i norsk natur har økt betydelig de senere årene, etter som teknologi og pris her gjort kjøp og bruk av kameraene mer tilgjengelig.
De ulovlige forholdene som pågår i vår natur er en belastning på naturen som kommer i tillegg til den belastningen som lovlig virksomhet utgjør. Miljøkriminalitet har lav oppdagelsessannsynlighet fordi lovovertredelser ofte skjer i lite befolkede områder hvor det foregår lite kontroll, konsekvensene av kriminaliteten kan skjules eller synliggjøres lenge etter at overtredelsen fant sted og fordi lovbruddene ikke har noen fornærmet i tradisjonell forstand i det dyrene ikke er egne rettssubjekter.
ARV mener at dyr og natur må få status som egne rettssubjekter og at saker på vegne av naturen og de ville dyra representeres av naturvernorganisasjoner og/eller av myndighetene med aktiv bruk av Århuskonvensjonen, som nå nærmest fremstår som en ‘sovende’ ratifisert avtale i norsk rett i dag.
Forslag om hevet strafferamme for miljøkriminalitet er nå ute på høring.
Kriminalitet mot de store rovdyra
Rovdyrkriminalitet skiller seg etisk og faktisk fra mange andre former for miljøkriminalitet ved at den:
- retter seg mot levende, sansende individer
- utelukkende rammer truede eller sårbare bestander
- skjer i kontekster der subkulturelle normer og holdninger aktivt legitimerer lovbrudd
- preges av en taushetskultur og motstand mot myndighetene
- har svært lav oppdagelsessannsynlighet
Ulovlig jakt utgjør om lag 50 % av dødeligheten hos våre store rovdyr. Det er et svært omfattende og alvorlig problem som truer overlevelse av ulv, jerv, gaupe og bjørn i Norge.
Dette stiller særskilte krav til både strafferettslig regulering, håndheving og etisk begrunnelse.
Etisk sett er det problematisk dersom:
- forvaltningen signaliserer toleranse for regelbrudd
- ulovlig jakt og annen miljøkriminalitet mot rovdyr bagatelliseres med eufemismer som “konflikt”
- straff primært brukes mot enkeltpersoner uten å adressere systematiske forhold
- de fleste saker forblir uoppdaget eller henlagt
ARV mener at Straffeloven § 242 må brukes for tydelig å markere samfunnets normbrudd ved alvorlig rovdyrkriminalitet, særlig der handlingene er forsettlige eller grovt uaktsomme.
Store rovdyr som særlig beskyttelsesverdig rettsgode
Store rovdyr har høy økologisk, genetisk og etisk verdi. De spiller en nøkkelrolle i økosystemer, samtidig som de i norsk sammenheng forvaltes nær bestandsminimum. Skade på enkeltindivider kan dermed få uforholdsmessig store konsekvenser.
Fra et etisk perspektiv er det avgjørende at straffelovgivningen tydelig reflekterer at:
- de store rovdyra er sterkt til kritisk truet og ikke utgjør utømmelige ressurser
- lidelse som følge av skadeskyting og ulovlig jakt og sanking er en alvorlig dyrevelferdskrenkelse og forbrytelse
- bevisste lovbrudd mot rovdyr innebærer et normbrudd mot samfunnets grunnleggende natur- og dyrevernhensyn
ARV mener at Straffeloven § 242 bør anvendes og utformes slik at alvorlig rovdyrkriminalitet anerkjennes som grov miljø- og dyrevelferdskriminalitet.
Straff som sanksjonerende virkemiddel mot miljøkriminalitet
Straff og sanksjoner må oppleves som en aversiv konsekvens. Strafferammene må virke avskrekkende og avvergende. Lovbruddets alvor må reflekteres av strafferammene.
Strenge straffer har liten effekt dersom risikoen for å bli oppdaget er lav. Derfor er effektiv kontroll avgjørende for både etterlevelse og tillit i samfunnet og for å styrke rettsstaten.
Ved fastsettelse av strafferammens nivå skal følgende forhold vurderes:
- lovovertredelsens straffverdighet
- straffen skal være forholdsmessig
- straffen må være realistisk og håndheves
ARV anbefaler:
- hevet strafferamme for rovdyrkriminalitet
- entydelig anerkjennelse av rovdyrkriminalitet som alvorlig miljø- og dyrevelferdskriminalitet
- å fremheve skadeskyting og manglende ettersøk som etiske kjerneproblemer
- å understreke behovet for normdannende strafferettslige reaksjoner i miljøer med lav etterlevelse
- å støtte bruk av Straffelovens § 242 i grove rovdyrsaker, særlig ved forsett, grov uaktsomhet og systematiske forhold
ARV advarer mot symbolsk straffeskjerping uten tilsvarende håndheving, kontroll og etterforskning.
Strengere straffer, økt oppdagelse og straffeforfølgelse er nødvendig for å få bukt med alvorlig faunakriminalitet mot rovdyra i norsk natur.
