Også i år foregår selfangsten uten inspektør om bord. Det er grunn til å frykte at dette kan bli normen fremover.
Av Jenny Rolness, Dyrenes Rett
Selfangsten har liten samfunnsøkonomisk verdi. Den opprettholdes med statsstøtte, som i år er på 1,75 millioner kroner. Markedet er sviktende. I 2006 ble selskinnene brent med subsidier fra staten. I 2020 kvittet selfangerne seg like godt med deler av lasten før de nådde land.
I 2020 ble det meldt om rekordstor fangst i forhold til tidligere år, og tusenvis av selskinn skal ha blitt dumpet i sjøen. Oppgangen i fangsten, der kvoten ble fylt i Vestisen, ble forklart med at bestanden hadde økt voldsomt.
Dette stemmer ikke med forskernes tall. Bestanden av grønlandssel var nær halvert i Østisen fra 1998 til 2013, og ungetellinger i Vestisen i 2018 viste en nedgang på nærmere 40 prosent. Samtidig meldte forskerne i 2019 om fare for kollaps i fiskebestandene ved Øst-Grønland – selens matfat.
Selv med inspektør om bord har det vært avdekket grove brudd på regelverket. I 2010 ble skipper på skuta M/S Kvitungen bøtelagt for krøking av levende sel. Rapporten fra fangsten viste at det ble skutt for å immobilisere, og det ble også brukt halvautomatiske våpen, der dyrene først døde etter fjerde runde med skyting. Skadeskytingen var høy. Av 3140 dyr ble mer enn 200 skadeskutt, i tillegg til 58 skadeskutte dyr som ble mistet i havet. Mange ikke-blodtappa dyr ble krøket mens de levde, og mange dyr ble flådde før de var blodtappa.
Dette skjedde fremfor øynene på en inspektør. Hva skjer når det ikke er noen overvåkning? Det tragiske er at ingen vet. Ute av syne, ute av sinn – det er sannheten om den norske selfangsten. Myndighetene uttaler at de har tillit til at selfangerne følger regelverket. Det er altfor lettvint. Det er nesten naivt. Og det er fremfor alt ansvarsfraskrivelse.
Selfangst uten inspektør om bord må stoppes. Her svikter også Mattilsynet, som har ansvar for dyrevelferden i Norge. Den fremstilles som best i verden, men på enkelte områder nærmer den seg bunnivå.
