Forskere mener rømming, gyting i merd og mulig genetisk innblanding kan svekke villtorsken på sikt. Nå etterlyses både bedre teknologi, strengere kontroll – og mer kunnskap før volumet økes videre.
Kysttorskbestandene langs norskekysten står svært ulikt rustet når volumet i torskeoppdrett går opp. I en ny risikovurdering for perioden 2026 til 2030 vurderer Havforskningsinstituttet faren for negative effekter av torskeoppdrett i åpne merder som lav nord for 67 grader nord, men moderat mellom 62 og 67 grader nord. Sør for 62 grader nord er situasjonen for kysttorsk så svak og aktiviteten i oppdrett så lav at området ikke er tatt med i årets analyse.
Bak risikonivåene ligger en kraftig vekst i oppdrettsvolum. Produksjonen av oppdrettstorsk har økt jevnt fra 4976 tonn i 2022 til 14683 tonn i 2024, og innen utgangen av september 2025 var det slaktet 13765 tonn. Samtidig er det nå godkjent lokaliteter og søknader som samlet gir en teoretisk kapasitet på 165000 tonn. I vurderingen legger forskerne til grunn en utnyttelse på 40 prosent av denne maksimale kapasiteten, tilsvarende om lag 13000 tonn nord for 67 grader nord og 49000 tonn i området mellom 62 og 67 grader nord.
Presset bestand møter voksende næring
Kysttorsk sør for 67 grader nord beskrives fortsatt som i dårlig forfatning, særlig sør for 62 grader nord. Det har allerede vært uro knyttet til planene om mer oppdrettstorsk i disse områdene, blant annet fra fiskerinæringen. I nord har bildet endret seg i positiv retning: Gytebiomassen har økt kraftig og bestanden vurderes nå som i god tilstand.
Det er likevel i det midtre området, mellom 62 og 67 grader nord, at bekymringen er størst. Her er produksjonen av oppdrettstorsk ikke vurdert som spesielt høy, men kysttorskbestanden er svak og anses som lite robust mot genetisk påvirkning. Forskernes hovedfrykt er at innblanding av gener fra oppdrettstorsk kan redusere den genetiske variasjonen i villbestandene. Det kan på sikt svekke kysttorskens evne til å håndtere endringer i miljø og klima.
Rømming og gyting i merd
Risikovurderingen peker fortsatt på rømming og gyting i merd som de største utfordringene ved torskeoppdrett. Erfaringene fra de siste årene viser at antallet rømte oppdrettstorsk i stor grad skyldes få, men svært store hendelser. Med bakgrunn i kunnskap fra lakseoppdrett mener forskerne at det trolig rømmer flere torsk enn det som rapporteres.
Samtidig viser status for kjønnsmodning at en betydelig andel av oppdrettstorsken rekker å bli gyteklar mens den står i merd. Det er dokumentert at egg som gytes i merdene kan gi overlevende avkom som når kjønnsmoden alder, men kunnskapsgrunnlaget er fragmentert. Dersom overlevelsen fra egg til gyteferdig torsk er høyere enn man tror i dag, kan gyting i merd på regional skala vise seg å være en langt mer alvorlig kilde til genetisk påvirkning enn selve rømmingen.
Genetisk innblanding
Hvor stor den genetiske påvirkningen kan bli, avhenger av hvor mange oppdrettstorsk som rømmer eller får gyte i merdene – og hvordan kysttorskbestandene står. Mangelen på dokumentert kunnskap om hvilke egenskaper hos oppdrettstorsk som kan overføres til villtorsk, gjør det vanskelig å forutse hvilke konsekvenser innkrysning kan få på lang sikt. Usikkerheten er særlig problematisk i områder der villbestanden allerede er svekket.
Også økologiske effekter tas inn i vurderingen. Negative endringer i adferd og fysiologi hos kysttorsk, samt økt sykdomspress fra oppdrettstorsk til villtorsk, er pekt ut som mulige risikofaktorer. Med dagens volum anslås sannsynligheten for slike effekter å være lav. Erfaringen fra annen havbruk viser likevel at sykdomsbildet endrer seg når produksjonen øker. Forskernes vurdering er at oppdrettstorsk vil møte nye sykdomsutfordringer etter hvert som volumet trappes opp, og at det ikke er gitt at det blir de samme sykdomsagensene som skaper problemer framover.
