Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen forsikrer Stortinget om at han tar Bern-klagesaken «alvorlig», at dialogen med Sverige styrkes og at genetiske tiltak skal på plass for å få saken lukket. Samtidig forsvarer han lisensfelling av inntil 27 ulver utenfor ulvesonen – med en nasjonal bestand på bare 40–47 dyr med helnorsk tilhold. Når statsråden kaller dette «i tråd med Bernkonvensjonen», er det ikke bare et politisk standpunkt; det står i direkte motstrid til den kritikken Norges ulveforvaltning har fått fra konvensjonens øverste organ i 2024 og 2025. Det er alvorlig.
Bernkonvensjonens stående komité har eksplisitt slått fast at norsk ulveforvaltning bryter konvensjonens krav, og har hevet saken til «open file» – et formelt overvåkingsnivå som brukes når et land anses å bryte konvensjonen. Likevel svarer statsråden Stortinget som om kjernen i kritikken ikke finnes: at Norge bevisst holder en kritisk truet art på randen av utryddelse, både gjennom lavt bestandsmål og gjennom en sonering som i praksis ekskluderer ulven fra mesteparten av landet.
Bern-komiteens klare beskjed
Komiteen ber Norge om to ting som ikke lar seg bortforklare: å la ulvebestanden «gjenopprette seg til et tilfredsstillende bevaringsnivå», og å «avskaffe streng sonering der ulven er ekskludert fra 95 prosent av det nasjonale territoriet». Med andre ord: det er ikke nok å vise til at bestandsmålet på 4–6 ynglinger er nådd på papiret; problemet er at målet i seg selv er satt så lavt at bestanden holdes kritisk truet, og at Norge har gjort det til politikk at ulv ikke skal få etablere seg i 95 prosent av landet.
Ulvesonen utgjør om lag 5 prosent av Norges landareal og omfatter Oslo, Akershus/Oslo, Østfold og deler av Innlandet. Utenfor denne sonen skal ulven i praksis ikke være, ifølge Stortingets ulike vedtak gjennom årene. Lisensfelling, skadefelling og illegal jakt sørger for at svært få dyr overlever der. Komiteen har advart om at en politikk som kombinerer slik sonering med jakt holder ulven «på randen av utryddelse» og dermed bryter med konvensjonens grunnformål om å sikre truede arter.
Når statsråden svarer at Høyesterett har godkjent lisensfelling både i og utenfor sonen, overser han at Bern-komiteen nettopp mener at den politiske rammen – bestandsmålet og soneringen – er problemet. Norske domstoler kan ikke frikjenne Norge fra folkerettslige forpliktelser når konvensjonens eget organ sier det motsatte. Norge er forpliktet til å følge konvensjonen!
Et bestandsmål på kollisjonskurs med naturretten
Stortinget har vedtatt et nasjonalt bestandsmål på 4–6 årlige ynglinger, hvorav tre skal være helnorske, og der både ynglinger utenfor sonen og i grenserevir teller – sistnevnte med faktor 0,5. Offisielle rapporter viser at det de siste årene har vært rundt 4,5 kull i Norge, og at ulvebestanden samtidig er i tilbakegang. Likevel holder regjeringen fast ved et bestandsmål som verken er minimumsmål eller maksimumsmål, men et politisk kompromiss som gir stort handlingsrom for å skyte ulv – lenge før arten er trygg.
Bern-komiteen ber Norge flytte blikket fra politisk komfort til økologisk realitet: En kritisk truet art er ikke tilstrekkelig beskyttet når den holdes på et minimumsnivå som knapt tåler sykdom, innavl eller illegal jakt. Den sør-skandinaviske ulvebestanden sliter allerede med alvorlige genetiske utfordringer, og norske myndigheter erkjenner at genetiske tiltak må styrkes. Da er det selvmotsigende å samtidig åpne for stor lisenskvote utenfor sonen – kvoter som i sum signaliserer at ulv fortsatt først og fremst er et problem som skal begrenses, ikke en art som skal sikres.
Ulvesonen er problemet – ikke løsningen
Norske myndigheter liker å framstille ulvesonen som bevis på at ulven «har sin plass» i norsk natur. Tidligere omfattet ulvsonen nesten hele Sør-Norge. Bern-komiteen sier det motsatte: Soneringen er en viktig del av problemet, nettopp fordi den låser ulven inne på fem prosent av landet og legitimerer skyting i resten. Når ministeren viser til at det i år ikke åpnes for lisensfelling innenfor ulvesonen, men samtidig godtar en kvote på 27 dyr utenfor, opprettholder han et regime der ulv utenfor «gjerdet» behandles som fritt vilt.
Fauna.no mener at dette ikke kan kalles naturforvaltning i Bern-konvensjonens ånd. En levedyktig ulvebestand forutsetter spredning, genetisk utveksling og mulighet til å etablere nye revir der naturgrunnlaget ligger til rette – ikke en politisk definert sone der ulven så vidt tåles. Andre europeiske land forvalter tusenvis av ulver uten å sperre arten inne på noen få prosent av landarealet; det er Norges ekstremt restriktive sonemodell som står igjen som unntaket.
Et Storting som må hente inn etterslepet
Statsråden har rett i én ting: Ulvepolitikken styres av flertallet på Stortinget, men det fritar verken regjering eller stortingsflertall fra ansvaret for å bringe norsk lov og praksis i samsvar med de forpliktelsene Norge selv har inngått. Når Bernkonvensjonens øverste organ to år på rad slår fast at Norge bryter konvensjonen, er ikke spørsmålet om man kan «kommunisere seg ut» av problemet med litt mer dialog, men hvordan politikken faktisk skal endres.
Fauna.no mener at tiden er overmoden for tre tydelige grep: heve bestandsmålet til et nivå som gir en robust og genetisk levedyktig bestand, utvide – og på sikt avskaffe – dagens trange ulvesone, og innføre en forvaltning der ikke-dødelige tiltak og sameksistens er førstevalg, ikke siste utvei. Når over 43.000 mennesker skriver under mot ulvejakt, og Bern-konvensjonen sier klart fra, er det ikke «balanse» å fortsette som før – det er et politisk valg om å holde ulven kritisk truet i strid med det naturrettslige ansvaret Norge har påtatt seg.
