Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen lover å gå grundig gjennom en ny rapport om rovviltforvaltningen og Bernkonvensjonen, men insisterer på at Norge allerede styrer etter både faglige vurderinger og politiske vedtak.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen står midt i et presset politisk landskap der Bernkonvensjonens vurderinger av norsk ulveforvaltning skaper debatt, samtidig som en ny utredning om rovviltforvaltning og samisk reindrift legger nye føringer for framtiden.
NOAH og andre miljøorganisasjoner har lenge hevdet at Norge bryter Bernkonvensjonen, mens konvensjonens stående komité nylig har slått fast at dagens ulvepolitikk ikke er i tråd med forpliktelsene Norge har tatt på seg.
I et intervju med fauna.no etter overtakelsen av utredningen om reindrift og rovdyr, understreker Eriksen at regjeringen tar både kritikken og de internasjonale forpliktelsene på alvor. Han peker på at bestillingen av den nye rapporten nettopp handler om å få et bedre samlet kunnskapsgrunnlag for å vurdere hvordan rovviltforvaltningen bør innrettes framover.
– Vvi jobber hele veien for å sørge for at vi overholder de forpliktelsene. Vi har beskrevet det godt til Bernkonvensjonen i flere omganger. Så er vi opptatt av å samtidig få et kunnskapsgrunnlag som fullt ut ser på disse konvensjonene enda bedre i en sammenheng. Det er jo deler av grunnen til at vi har bestilt denne rapporten spesifikt. Og vi kommer nå til å se grundig på de anbefalingene i utredningene som har kommet her. Vi tenker på hvordan vi kan sørge for at vi innretter rovviltforvaltningen enda bedre for framtiden. Andreas Bjelland Eriksen
To tanker i hodet på en gang
Utredningen som nå er lagt fram, ser særlig på spenningen mellom rovviltforvaltningen og samisk reindrift, og hvordan Norge kan ivareta både internasjonale naturforpliktelser og urfolks rettigheter. Eriksen mener hovedbudskapet fra fagmiljøene er at disse hensynene må ses i sammenheng, ikke som motpoler.
– Jeg opplever at en hovedanbefaling er at hvis man både skal følge opp sine forpliktelser til å ta vare på rovdyr, og samtidig følge opp ufolks rettigheter på en god måte, så må man ha to tanker i hodet på en gang. Det er både delvis vurdere hvor vi skal ha rovdyr i Norge. Om det er. Det er en viktig vurdering i seg selv. Og så er det samtidig å vurdere om det er tiltak vi kan gjøre for å dempe konfliktnivået der det skal være rovdyr, f.eks. forebyggende tiltak, eller også andre tiltak som kan være med å ta ned konfliktnivået. De to tingene er vi godt i gang med allerede. Vi har fått et faglig grunnlag fra Miljødirektoratet for å vurdere innretningen av bestandsmål for grupper og jern, og vi har òg satt i gang tiltak for å se på særlige ting. Andreas Bjelland Eriksen
Det betyr i praksis at myndighetene både må vurdere hvor rovdyrene skal ha sine viktigste leveområder, og hvilke konkrete tiltak som kan redusere konflikter der rovdyr og beitedyr lever tett. Forebyggende tiltak, nye erstatningsordninger og mer målrettet forvaltning ligger alle på bordet når regjeringen nå skal følge opp rapporten politisk.
Bestandsmål, maksimumstall og andre arter
Et tilbakevendende stridstema i rovviltpolitikken er hvordan bestandsmålene tolkes: Som et nivå man skal holde seg rundt, eller som en øvre grense som utløser jakt når det passeres. Flere kritiske røster, spesielt fra miljøbevegelsen, mener dagens praksis i realiteten fungerer som maksimumstall, og at rovdyr dermed behandles helt annerledes enn andre arter.
Eriksen avviser at rovviltforvaltningen står i en særstilling uten faglig grunnlag, og peker på at styringssystemet i norsk politikk er mer nyansert enn det kritikerne hevder.
– Jeg skjønner i inngangen at tilnærmingen er så ulik, fordi bestandsmålene ikke er et maksimumstall. Det er både minimums – og maksimumstall. Det er det som er styringsretningen vår. Og det er jo i utgangspunktet ganske likt, sånn som vi forvalter andre arter annerledes. For der snakker vi ofte om et høstbart overskudd og sånt. Men for begge typer forvaltning så er jo grunnlaget at det skal være en bestand som skal kunne overleve over tid. Og samtidig at man har andre hensyn som man ønsker å legge vekt på. Der er det jo for andre arter at man ønsker å høste en andel av arten. I rovdyrs tilfelle er det jo at vi har en todelt målsetting, som også sier noe om at det skal være beitenæring og reindrift rundt omkring i landet vårt. Og det er òg i utgangspunktet forgrunnet … Andreas Bjelland Eriksen
Samtidig konstaterer Bernkonvensjonens organer at dagens norske ulvebestand er så lav at forvaltningen bryter med konvensjonens krav, og miljøorganisasjoner krever «reelle og grunnleggende endringer» i hele rovviltpolitikken. Hvordan regjeringen vil tolke disse signalene inn i arbeidet med bestandsmål framover, er fortsatt et åpent spørsmål.
Vitenskap, politikk og Stortingets rolle
På spørsmål om hvorfor rovdyr ikke forvaltes etter samme «vitenskapelige modell» som andre arter, peker Eriksen på at også dagens system bygger på faglige vurderinger, men at politiske avveiinger alltid vil være en del av bildet.
– Jeg er ikke så enig i at vi ikke har en vitenskapelig tilnærming. Men tenk på maks og minimus, eller bestandsnivå. Men vi har jo en vitenskapelig tilnærming til det i den forstand at vi vurderer hvert eneste år før vi gjennomfører uttak. Arten sin sannsynlighet for å overleve, klare seg over tid, og gjør uttak basert på det. Og så er ikke det den eneste inputen som er viktig. Det er òg en viktig input som ikke er. Som ikke jeg har bestemt, men som Stortinget i Norge har bestemt, at vi samtidig skal tilrettelegge for at rovdyrpolitikken utnyttes på en måte som gjør at vi kan drive med beitenæring og reindrift i hele landet. Andreas Bjelland Eriksen
Stortinget har de siste årene vedtatt flere endringer i rovviltpolitikken, blant annet en ny nødvergebestemmelse for vern av beitedyr mot rovdyrangrep. Forslaget ble fremmet av Lars Haltbrekken, og fikk flertall etter en politisk dragkamp om hvor langt eieres rett til å skyte rovvilt skal gå.
I den nye utredningen som nå ligger på bordet, får også denne nødvergeregelen oppmerksomhet. Spørsmålet er om den kan vise seg å være i strid med internasjonale forpliktelser eller bidra til ytterligere press på truede rovdyrarter.
– Vi må se på alle deler av rapporten da. Jeg har ikke fått finlest rapporten ennå, det forstår du sikkert. Da er det jo Stortinget som vedtar lover. Men vi kommer til å gå gjennom alle deler av rapporten grundig. Også det. Og hvis vi mener det er behov for å gå til Stortinget med ting, fordi vi ser ting i rapporten som det er grunn til å følge opp for Stortingets del, så kommer vi selvfølgelig til å legge fram forslag for Stortinget. Andreas Bjelland Eriksen
Personlig balanse mellom vern og næring
Konflikten om rovdyr handler ikke bare om juss, konvensjoner og politiske vedtak. For de som står i den – reineiere, bønder, beitenæringer, naturvernere og lokalbefolkning – er dette ofte dypt personlig. Det samme gjelder for politikerne som må ta beslutningene, og som vet at hver justering i forvaltningen vil skape sterke reaksjoner, uansett hvilken vei man går.
Eriksen legger ikke skjul på at rovviltfeltet er krevende, men beskriver samtidig rollen som meningsfull nettopp fordi den krever avveiinger mellom tunge hensyn.
– Det er jo kjekt å ha vanskelige jobber for det er ofte de som er mest meningsfulle. Men jeg har et ganske balansert syn, som òg utvalget sjøl var inne på her i stad. Dette handler ikke om å enten ta vare på ufolksrettigheter eller sørge for at vi har levedyktige rovdyrbestandarder. Det handler om den vanskelige jobben å få til begge deler. Det er min jobb, og det er òg bakgrunnen for at jeg er med i Arbeiderpartiet. Vi er ikke et ensaksparti, det er bare dette som er viktig. Det er helheten som må ligge til grunn. Andreas Bjelland Eriksen
Når regjeringen nå skal følge opp både Bernkritikken og den ferske utredningen om rovvilt og samisk reindrift, vil nettopp denne helheten stå sentralt. Spørsmålet er hvor langt Norge er villig til å gå for å endre rovviltpolitikken – og hvor raskt.
Les flere relaterte artikler til denne saken lengre ned på denne siden.
