LEDER
Når Donald Trump sier noe om Grønland, kaster norske medier seg over hvert ord. Samtidig pågår det en stille, men omfattende militær oppbygging i Europa – med amerikanske fly, våpen og personell – som i langt mindre grad blir forklart og satt i sammenheng for norske lesere og seere.
Denne skjevheten sier mer om svakhetene i norsk presse enn om Trump selv: Vi lar oss fascinere av showet, mens vi overser strukturen.
Populisme fungerer bare når mediene spiller med. Hjemme ser vi det hver gang FrP kommer med et provoserende utspill: Saken vokser fordi reaksjonene er sterke, ikke fordi den objektive nyhetsverdien nødvendigvis er høy. I stedet for å spørre: «Hvor viktig er dette egentlig?», kaster redaksjoner seg over spillet rundt det.
Trump bruker den samme mekanismen internasjonalt. Ett utspill om Grønland i et flyintervju holder for å dominere nyhetsbildet i flere døgn. Men Grønland er sjelden hovedsaken. Det viktige skjer i kulissene: avtalene, basene, transportlinjene, disposisjonene av styrker – det som faktisk endrer makt og risiko i Europa.
Det som skjer i Europa
Parallelt med de store ordene om Grønland og NATO skjer det en jevn styrking av amerikansk militær tilstedeværelse i Europa. Strategiske fly flyttes til britiske baser. Spesialstyrker roteres inn og ut. Våpen og materiell lastes på europeiske flyplasser med begrunnelse i øvelser, beredskap eller støtte til Ukraina.
Alt dette er i hovedsak åpent og etterprøvbart. Det finnes i forsvarsbudsjett, offentlige pressemeldinger, åpne flydata, satellittbilder og NATO-kommunikasjon. Likevel ser vi langt færre grundige, forklarende saker om denne praksisen enn om presidentens siste formulering om et territorium i nord. Når publikum sitter igjen med inntrykket av å være «godt oppdatert» på USA, men nesten bare kjenner personkonfliktene, er det et problem for demokratiet.
Når symboler overskygger systemer
Norske redaksjoner bruker store ressurser på å tolke ord og symboler. Det vises i lange studio-sendinger, kronikker og podkaster om hva Trump «egentlig mener» om Europa, Grønland eller NATO. Samtidig blir spørsmålene om hva USA faktisk gjør i vår del av verden – hvilke styrker, hvilke operasjoner, hvilke baseavtaler – behandlet langt mer sporadisk.
Et godt eksempel er debatter om Grønland og Svalbard som hypotetiske byttebrikker. Det blir mediesaker om teori og worst case-scenarier, mens de mer tørre, tekniske realitetene – som hvilke fly og våpensystemer som faktisk står på bakken i Europa – ofte havner i korte nyhetsnotiser uten dybde. Publikum får et overblikk over dramaet, men ikke over kartet.
Kompetansehull i redaksjonene
Dette handler ikke bare om prioriteringer, men også om kompetanse. Norske medier har mange dyktige politiske kommentatorer som forstår det innenrikspolitiske spillet. Færre har tung faglig ballast på sikkerhetspolitikk, militær logistikk, basepolitikk og strategisk doktrine. Det er krevende stoff, og det tar tid å bygge opp miljøer som kan håndtere det godt.
Når denne kunnskapen mangler, blir journalistikken lett ord- og personorientert. Man dekker det som lar seg forklare med sitater og konflikt, ikke det som krever at man følger flymønstre, leser budsjettdokumenter eller setter enkeltbeslutninger inn i en langsiktig sikkerhetspolitisk kontekst. Resultatet er at publikum får mye mening, men lite struktur.
Hva norsk presse burde gjøre
For det første bør redaksjonene erkjenne at dette er et kompetanseproblem. De trenger flere journalister som kan lese og forstå forsvarsbudsjett, ettergå åpne satellitt- og flydata, følge NATO-øvelser over tid og oversette tekniske disposisjoner til forståelig språk. Slike miljøer må bygges, ikke lånes inn på ad hoc-basis.
For det andre bør det gjøres et aktivt redaksjonelt valg: Hver gang Trump eller andre ledere setter dagsorden med et oppsiktsvekkende utspill, bør første spørsmål være: Hva skjer samtidig i praksis – militært, økonomisk, institusjonelt ? Hvilke avtaler inngås, hvilke styrker flyttes, hvilke strukturer endres ? Med andre ord: flytte tyngdepunktet fra ord til handling.
For det tredje bør norske medier være mindre bundet av de rammene som settes i Washington. Når amerikanske aktører vil diskutere symboler og territorier, bør norske redaksjoner våge å insistere på å diskutere systemer, kapasiteter og maktbruk. Et lite land i randsonen av stormakters interesser har alt å vinne på å forstå hvordan det faktisk brukes – ikke bare hvordan det snakkes om.
Et bevisst valg om ikke å la seg lede
Norsk presse liker å se seg selv som kritisk og uavhengig. Men kritikk handler ikke bare om å være skeptisk til sitater; den handler om å velge riktig fokus. Så lenge redaksjonene lar seg fange av velregisserte utspill, opptrer de mer som publikum enn som vakthund.
Å ikke la seg lede handler om å skifte perspektiv: fra show til strukturer, fra enkeltpersoner til systemer, fra spektakulære formuleringer til faktiske bevegelser av makt. Det er mindre underholdende og mer arbeidskrevende. Nettopp derfor er det den typen journalistikk Norge trenger mest, i en tid der Europa igjen blir en arena for stormakters militære planer.
