Det ironiske ved klimatoppmøtene er blitt så tykt at det nesten kveler budskapet. Tusenvis av delegater skal fylle flyseter til Brasil for å diskutere hvordan vi skal kutte utslipp. Burde ikke dette være selvmotsigende nok til å vekke engasjement? Men nei – klimasaken har klart å bli det den aldri skulle bli: usannsynlig kjedelig.
LEDER
Faunas redaktør tilbrakte hele formiddagen på kurs hos Klima- og miljødepartementet, der vi fikk bakgrunn for det kommende COP-møtet. Det burde vært spennende. Det burde vært brennaktuelt. I stedet ble det time etter time med tekniske detaljer, prosedyrer og diplomatisk kaudervelsk som kun bekrefter at klimabevegelsen har mistet grepet om fortellingen. Dersom man kan omtale Klima- og miljødepartementet som en del av miljøbevegelsen – noe de i alle all i denne sammenheng må være. De jobber jo for klima og miljø.
Problemet er ikke mangel på realiteter – problemet er at vi har druknet i dem. Når selv Bill Gates, som tar klimatrusselen på alvor, samtidig konkluderer med at klimaendringene ikke vil være et problem for menneskeheten som sådan, sier det noe om hvor fragmentert og uoversiktlig klimadebatten har blitt. Uenighetene handler ikke lenger om fakta, men om tolkninger, prioriteringer og hvem som skal betale regningen.
Mens forskerne refser hverandre på twitter, og politikerne krangler om komma og paragraf i avtaler ingen leser, har folk flest gått videre. De har hørt varslene så mange ganger at de har mistet både sjokkeffekt og troverdighet. Klimasaken trenger ikke flere rapporter. Den trenger et narrativ folk faktisk bryr seg om. Det har vi ikke i dag, men det burde vi ha hatt.
Jeg kan neppe skylde på at klokka ble stilt tilbake sist helg, men selv med utrolig dyktige foredragsholdere, blir dette temaet for mange svært kjedelig og trøttende. Har det med kommunikasjonen å gjøre? Jeg vil også beklage min dårlig skjulte gjesping? Har det med faglig uenighet å gjøre? Eller har klimasaken blitt en religion? Det siste neppe, men både halvt interesserte og folk flest orker snart ikke mer. Og hvem er denne COP? Det store møtet som er så viktig? Det er det bare de færreste som vet om, men de vet trolig at det handler om klima. Eller?
COP30 – enda et møte om møter
Fra 10. til 21. november skal Brasil være vertskap for COP30 i Belém, en by i Amazonas-regionen. Det kaller de «Amazonas-COP», og forventningene er skyhøye. Ti år etter at Paris-avtalen ble vedtatt, skal dette toppmøtet markere en milepæl og vise hvor langt verden har kommet. Eller rettere sagt: hvor kort vi har kommet, selv om norske forhandlere både har arbeidet for og mener det er håp for miljøet. Bare man blir enige fort nok, og at alle de andre tullingene hører på oss.
Agendaen er ambisiøs på papiret. Brasil har lansert et handlingsprogram med seks tematiske pilarer – fra energiomstilling og skogbevaring til matsystemer og byutvikling. De snakker om «implementering, inkludering og innovasjon», om å mobilisere hele verdenssamfunnet i en felles dugnad – et «globalt mutirão» som de kaller det. Men historien har lært oss at det er lang vei fra fine ord i Belém til handling hjemme.
Spørsmålene som aldri blir besvart
Den største kranglen på COP30 vil handle om penger, som det alltid gjør. Etter at COP29 i Aserbajdsjan endte med en klimafinansieringsavtale på 300 milliarder dollar per år innen 2035 – langt under det som trengs – er håpet at Brasil skal levere mer konkrete løsninger. De snakker om å nå 1300 milliarder dollar årlig, men fortsatt er det uklart hvem som skal betale, og hvordan pengene skal fordeles mellom tilpasning, utslippskutt og klimaskader.
Brasil vil også lansere et fond for å beskytte tropiske regnskoger globalt, med et ambisjonsnivå på 125 milliarder dollar. Det er den største summen som noensinne er foreslått til skogbevaring. Men når kun et fåtall land har levert oppdaterte nasjonale klimamål – bare noen titalls av de 196 landene hadde sendt inn sine før fristen – er det vanskelig å ta disse tallene på alvor.
Paris-avtalens mål om å holde oppvarmingen under 1,5 grader står fortsatt sentralt, men ingen av de 45 indikatorene som måles er på rett spor til å nå målene innen 2030. Fornybar energi skal tredobles, energieffektiviteten skal dobles, og avskoging skal stoppes innen 2030. Men rapportene som kommer før COP30 viser at kollektive utslipp faller altfor sakte, og at ambisjonsgapet mellom løftene og det som trengs fortsatt er enormt.
En prosess som spiser seg selv
Det mest absurde er ikke at klimaforhandlingene går tregt – det er at selve prosessen har blitt en del av problemet. Tidligere FN-ledere som Ban Ki-moon og Christiana Figueres har bedt om grunnleggende reform av COP-systemet. De mener strukturen er for treg og utilstrekkelig til å levere de systemiske endringene som trengs. Når man ser at 65 privatfly landet i Baku under COP29 – dobbelt så mange som året før – og at World Bank alene sendte 254 ansatte som skapte et karbonavtrykk tilsvarende 200 amerikanske husholdninger i ett år, blir hypokrisien åpenbar.
«For toppledere som hevder å bry seg om klimakrisen, er det å bruke privatfly til COP skinnhellig hykleri», sa Alethea Warrington fra klimaorganisasjonen Possible. Hver privatflyreise produserer mer utslipp på noen få timer enn gjennomsnittsmennesket slipper ut på et helt år. Likevel fortsetter showet, år etter år, med stadig flere delegater, stadig mer byråkrati og stadig mindre gjennomslag hos folk flest.
Så hva er løsningen? Kanskje er det ikke flere toppmøter verden trenger. Kanskje er det et narrativ som faktisk treffer – en fortelling som gjør klimakrisen mindre abstrakt og mer håndgripelig. For akkurat nå drukner budskapet i sin egen selvhøytidelighet, og det er ikke temperaturen alene som stiger – det gjør også folks likegyldighet.
