Det er et alvorlig varsko når statens egne forvaltere, med Miljødirektoratet i spissen, setter i gang en rask og lite gjennomtenkt jakt på en sterkt truet bjørnebinne med unger – og ender opp med å skyte feil dyr. Hvor dum går det an å bli.
LEDER
Hendelsene i Jarfjord i Finnmark de siste ukene avslører en forvaltning som lar frykt og politisk press gå foran kunnskapsbaserte vurderinger, og som dermed setter både rettssikkerhet, naturmangfold og tillit til myndighetene i fare.
Bakgrunnen er kjent: Etter at en mann ble bitt av en bjørn under en tur med hund i Jarfjord, besluttet Miljødirektoratet nærmest umiddelbart å felle bjørnen – til tross for at det allerede i deres egne vurderinger ble påpekt at hendelsen sannsynligvis skyldtes en binne som forsvarte sine unger, og at adferden var forventet i en slik situasjon.
Det forelå ikke sikre fakta om hvilket individ som faktisk stod bak angrepet, og DNA-analyser som kunne gitt svar, var fortsatt under arbeid. Likevel ble Statens naturoppsyn sendt ut for å skyte – og skjøt feil: en hannbjørn, ikke binna med unger.
Denne forhastede og feilslåtte jakten er ikke bare et tragisk eksempel på dårlig forvaltningspraksis, men også en direkte trussel mot en art som står oppført som sterkt truet på den norske rødlisten. I Finnmark er bestanden langt under bestandsmålet, og særlig binner med unger skal ha høy beskyttelse. Likevel ble det åpnet for å felle både mor og eventuelt hennes årsunger – en beslutning som i praksis kunne bety utryddelse av en hel lokal familiegruppe.
Hvorfor denne hasten? Hvorfor denne umettelige iveren etter å skyte, når all naturforvaltning etter loven skal bygge på grundig kunnskap og føre-var-prinsippet?
Svaret synes å ligge i en blanding av politisk press, fryktreaksjoner og en forvaltningskultur der irreversible beslutninger fattes uten tilstrekkelig faktagrunnlag, og der offentligheten og faglige motstemmer holdes på armlengdes avstand. Det er urovekkende at Miljødirektoratet valgte å behandle saken som en «beslutning», og ikke et enkeltvedtak – slik at det ikke kunne påklages på vanlig måte.
Det er derfor både rett og rimelig at Oslo tingrett har satt foten ned og stanset jakten inntil saken er grundig behandlet i retten. Retten peker på at konsekvensene av å felle feil bjørn er langt alvorligere enn å vente, og at det er «fare ved opphold» dersom jakten skulle fortsette uten tilstrekkelig fakta.
Norsk rovviltforvaltning står nå ved et veiskille. Skal vi ha tillit til at staten forvalter våre felles naturverdier på en kunnskapsbasert, åpen og demokratisk måte, må slike forhastede og feilslåtte aksjoner ta slutt. Det er på høy tid at Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet legger bort jaktiveren, og i stedet setter fakta, faglighet og føre-var-prinsippet først. Alt annet er et svik – både mot naturen, rettsstaten og fremtidens generasjoner.