I et faglig vurdering som Miljødirektoratet bestilte fra Høyskolen i Innlandet, diskuterte forskere muligheten for en ulvebestand som ville omfatte én ynglende ulvefamilie i Norge.
Dette skjedde i forbindelse med en workshop som ble gjennomført fra i regi av Høyskolen i Innlandet, på oppdrag fra Miljødirektoratet. Rapporten fra workshopen var ferdig samme år, og oppsummerte diskusjonene og konklusjonene fra workshoper. Og det er i fra dette dokumentet opplysningene dokumenteres.
Et av spørsmålene som ble stilt under workshopen, som vurderte mulighetene for en mulig felle forvaltning av ulv i et samarbeid mellom Norge og Sverige:
– Hvis Norge kun forplikter seg til å bidra til en felles bestand bør en enkelt yngling kunne være nok, gitt at Sverige opprettholder en levedyktig bestand.
Det andre ytterpunktet var slik:
– Hvis Norge tar det fulle ansvaret trenger Norge en levedyktig bestand alene, samt å sikre forbindelsen til den større metapopulasjonen?
Bakgrunnen for workshoper var at Stortinget i innstilling 257 L (2016-2017) ba den norske regjeringen om å gjennomføre en faglig gjennomgang av den norske delbestanden av ulv, da en slik uavhengig utredning aldri tidligere har blitt utført.
Klima- og miljødepartementet tildelte Miljødirektoratet oppgaven med å utføre dette arbeidet. Gjennomgangen skal inkludere en levedyktighetsanalyse for ulvebestanden i Norge, og ta hensyn til at bestanden deles med Sverige.
Arbeidet er var delt inn i ulike faser, hvor den første gikk gjennom tidligere arbeider og begreper i forskrifter og lovverk, og legge grunnlaget for en levedyktighetsanalyse i andre fase. Departementet understreket at arbeidet må være strengt faglig og ikke være bundet av politiske premisser.
Forskerne var fra flere land, blant annet Norge og Sverige, konkluderte blant annet med at man fra et biologisk perspektivikke kan dele ulvebestanden i Skandinavia i delpopulasjoner definert av administrative grenser.
– Den felles skandinaviske ulvebestanden deles mellom Norge og Sverige, og er knyttet til den større nord-/sentraleuropeiske metapopulasjonen gjennom innvandring. Derfor vil en egen bestandsanalyse for Norge ikke være biologisk meningsfylt. Levedyktighetsanalyser av den skandinaviske ulvebestanden er allerede gjennomført, het det.
Norge forpliktet
Fra et juridisk perspektiv, under nasjonal og internasjonal lov, mdner forskerne at Norge er forpliktet til å opprettholde arter og deres genetiske mangfold på lang sikt og å sikre at arter forekommer i levedyktige bestander i deres naturlige utbredelsesområder. Imidlertid fremstår Norges tolkning av forpliktelsene i Bernkonvensjonen noe uklar, her illustrert med to ytterpunkter som ble diskutert under workshopen:
- Hvis Norge kun forplikter seg til å bidra til en felles bestand bør en enkelt yngling kunne være nok, gitt at Sverige opprettholder en levedyktig bestand.
- Hvis Norge tar det fulle ansvaret trenger Norge en levedyktig bestand alene, samt å sikre forbindelsen til den større metapopulasjonen.»
– Juridisk sett er det klart at hvert land som er part i konvensjonen har eneansvaret for å utvikle og gjennomføre de tiltak som det har akseptert i henhold til konvensjonen, på nasjonalt territorium, slår forskerne fast.
Uoverensstemmelsen mellom den biologiske virkeligheten (grenseoverskridende bestander) og den juridiske virkeligheten (de enkeltes lands juridiske forpliktelser) er en utfordring, mener forskerne.
– Hvorvidt en fremtidig grenseoverskridende forvaltningsplan er vellykket, og biologisk og juridisk levedyktig, er imidlertid avhengig av at begge aspekter tas på alvor.
– Et trinn i retning av en mer koordinert forvaltning vil være å øke samarbeidet og legge grunnlaget for en gjensidig avtale mellom Sverige og Norge om et felles bestandsmål og en fordeling mellom de to landene. Dette vil potensielt også gi større fleksibilitet for å oppfylle forpliktelsene under Bernkonvensjonen, samt økt forutsigbarhet og robusthet i skandinavisk ulveforvaltning. De juridiske vilkårene for en slik grenseoverskridende tilnærming må utforskes nærmere, heter det.
Uenighet mellom landene
En kommentar til dette sett i forhold til lisensjakta i ulvesonen vinteren 2024, er at norske og svenske myndigheter har vært i kontakt med hverandre forut for jakta. Målet har vært å vurdere bestanden sammen. En konklusjon fra denne kontakten, er at landene ikke er enige om hvilke av de grensenære ulverevirene det skal jaktes i. Det lover ikke godt for et mulig nærmere framtidig samarbeid mellom landene.
Kunnskapsbasert forvaltning
Den omtalte rapporten konkluderer med at en koordinert, kunnskapsbasert forvaltning av den felles skandinaviske ulvebestanden, vil kreve god forståelse av effektene av faktorer som lovlig og ulovlig jakt. Sett i forbindelse med den , og metapopulasjonen (1) vil det være av stor betydning.
Nye gener
– Spørsmålet om tilføring av nytt genetisk materiale bør prioriteres høyt, ettersom innvandring fra Russland sannsynligvis vil påvirke den genetiske variasjonen i Finland og Skandinavia. For å utforske hvordan ulike scenarier kan forventes å påvirke bestanden over tid, vil det være nyttig å utvikle en felles bestandsmodell for den skandinaviske ulvebestanden, som kan oppdateres fortløpende med nye data. For et større fennoskandisk perspektiv anbefales også informasjonsdeling med Finland og Russland, konkluderer rapporten.
Protesterer mot ordbruken
Det norske Miljødirektoratet stilte forskerne dette spørsmålet knyttet til workshopen: Hvilke parametere er relevante for en levedyktighetsanalyse av den norske/skandinaviske ulvepopulasjonen, fra et biologisk perspektiv?
Dette svarte forskerne:
– Vi protesterer mot bruken av «norsk ulvepopulasjon». Fra et biologisk perspektiv er det bare en delt populasjon av ulver i Norge og Sverige. Denne skandinaviske ulvepopulasjonen er en del av den større nord-sentraleuropeiske metapopulasjonen gjennom innvandring fra (og utvandring til) Finland og Russland. Forskjellen mellom «norske» og «svenske» ulver er administrativt og juridisk relevant, men den nasjonale grensen er biologisk irrelevant.
– Vi mener at det er lite å hente fra en ny norsk eller skandinavisk levedyktighetsanalyse (PVA). Fra et biologisk perspektiv er ulver i Norge ikke en separat (under)populasjon, og derfor ville en PVA av den norske delen av den skandinaviske ulvepopulasjonen være meningsløs.
Demografiske og genetiske PVAs av den skandinaviske ulvepopulasjonen har allerede blitt utført.
– Det ville imidlertid være nyttig å utvikle en skandinavisk ulvepopulasjonsmodell som kontinuerlig kan oppdateres med nye data. Formålet med en slik modell ville ikke være å beregne MVP, men heller å utforske sannsynlige utfall av forskjellige scenarier for f.eks. lovlig jakt og innvandring, inkludert kumulative effekter over flere år og vurdering av forskjellige nivåer av ulovlig jakt. En slik modell kan brukes av både norske og svenske forvaltere for mer koordinert forvaltning av arten.
For en slik modell for den skandinaviske ulvepopulasjonen, anbefaler forskere blant annet følgende:
- Inkluder standard demografiske parametere for populasjonsmodellering (dvs. reproduksjon, dødelighet, migrasjon).
- Både demografi og genetikk må inkluderes.
- Modeller den skandinaviske ulvepopulasjonen som en del av den Fennoskandiske/nord-sentraleuropeiske metapopulasjonen.
- Vurder forbindelsen med resten av metapopulasjonen (spesielt innvandring fra Russland).
- Vurder frekvensen av (mildt og sterkt) skadelige mutasjoner.
- Tillat forskjellige dødelighetsscenarier på grunn av lovlig og ulovlig jakt, og effektene av å fjerne individer som tilhører forskjellige demografiske grupper (f.eks. reproduserende voksne, avhengige unge, eller enkelt vandrende eller territoriale ulver), med hensyn til føre-var-prinsippet.
Svenske vurderinger
Det andre spørsmålet Miljødirektoratet ønsket svar på, var knyttet til tidligere svenske vurderinger siden 2010: – I hvilken grad har tidligere svenske vurderinger siden 2010 disse tidligere vurderingene vært bundet eller påvirket av premissene for de nåværende norske politikkene?
Forskerne svarte at tidligere vurderinger har vært sterkt påvirket av norsk regjeringspolitikk av to hovedgrunner:
Populasjonsstørrelse: Tidligere vurderinger av to uavhengige forskningsgrupper, Liberg et al. samt Mills og Feltner (Svenska Miljöskyddsverket 2015) konkluderte med at Sverige trenger minst 300 ulver. Dette tallet var basert på antagelsen om at Norge ville ha 40 ulver, og dermed nå minimumet på 340 ulver i Skandinavia for å oppnå status som gunstig referansepopulasjon (FRP). Dermed har det norske befolkningsmålet på 4-6 reproduktive enheter (dvs. omtrent 40-60 ulver, gitt en konverteringsfaktor på 10) direkte påvirket det svenske populasjonsmålet gjennom SEPAs levedyktighetsvurderinger. Dette understreker behovet for samarbeid mellom Sverige og Norge for et felles befolkningsmål. Betingelsene for om en slik grenseoverskridende populasjonsforvaltning vil kunne bli operativ og juridisk, bør utforskes videre.
Migrason: Tidligere vurderinger av den skandinaviske ulvepopulasjonen (Bruford 2015, Liberg og Sand 2012) konkluderte med at raten for effektiv innvandring er viktigere for befolkningens levedyktighet enn populasjonsstørrelsen. Norske områder utgjør et viktig område for potensiell innvandring. Norsk policy og forvaltningstiltak langs området for migrering påvirker sterkt dette potensialet. Eksempelvis var 26 ulver dokumentert med DNA gjennom innvandret til Norge og/eller Sverige fra 1982 til tidlig 2020, ble bare syv registrert i Norge og fire ble registrert i både Norge og Sverige. Det vil si at minst 11 av 26 innvandrere brukte norske områder for sin vandring mot den skandinaviske ulvepopulasjonen. Sannsynligheten for at de bidrar med nytt genetisk materiale til den skandinaviske populasjonen kan derfor bli direkte påvirket av norsk policy og forvaltningstiltak.
Disse forskerne var med i workshoppen:
- Inge Lorange Backer (University of Oslo, retired)
- Luigi Boitani (University of Rome)
- Ole Kristian Fauchald (University of Oslo)
- Eladio Fernández-Galiano (Council of Europe, retired)
- Floor Fleurke (Tilburg University)
- John D. C. Linnell (Norwegian Institute of Nature Research NINA)
- L. David Mech (IUCN Canid Specialist Group, USGS, University of Minnesota)
- L. Scott Mills (University of Montana)
- Håkan Sand (SLU)
- Astrid Vik Stronen (University of Ljubljana)
- Petter Wabakken (INN University)
- Mikael Åkesson (SLU)
1). metapopulasjon
- En metapopulasjon er et konsept innen biologi som refererer til en gruppe av populasjoner hvor både prosesser mellom populasjoner, som for eksempel forbindelser, og prosesser innenfor populasjoner, som fødsels- og dødsrater, er viktige for å drive populasjonsdynamikken.
Dette konseptet er spesielt relevant i økologi, hvor det hjelper forskere å forstå hvordan arter overlever og sprer seg over fragmenterte habitater. Metapopulasjoner består av flere separate populasjoner av samme art, som er koblet sammen gjennom individuell bevegelse mellom dem. - Det er viktig å merke seg at både områder for spredning og ubebodde områder mellom underpopulasjonene bør betraktes som viktige for den generelle overlevelsen av metapopulasjonen. Disse områdene kan fungere som «broer» som tillater bevegelse og genflyt mellom underpopulasjonene, og kan også gi potensielle steder for etablering av nye underpopulasjoner.
- I en metapopulasjon kan noen underpopulasjoner dø ut, mens andre kan bli etablert, avhengig av en rekke faktorer som habitatkvalitet, befolkningstetthet, og graden av isolasjon fra andre underpopulasjoner. Over tid kan dette føre til en dynamisk balanse mellom utdøing og kolonisering, som bidrar til å opprettholde den generelle overlevelsen av metapopulasjonen.
Her kan du lese resten av rapporten i sin helhet.
