Ekspertutvalget bak rovviltutredningen mener naturmangfoldloven paragraf 17 ikke er fullt ut i tråd med reglene om unntak i Bernkonvensjonen.
Et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg konkluderer med at dagens nødvergeregel i naturmangfoldloven paragraf 17 ikke fullt ut samsvarer med Bernkonvensjonen artikkel 9. Etter utvalgets vurdering krever konvensjonen en annen type vurdering enn det som følger av ordlyden «pågående angrep» og «overveiende sannsynlig» angrep.
Endringen i paragraf 17 trådte i kraft 28. mars 2025, etter et initiativ fra stortingsrepresentant Lars Haltbrekken (SV). Han fikk med seg et flertall i Stortinget til å endre nødvergeretten slik at det skal bli lettere å skyte rovdyr nær husdyrbesetninger. Endringen bidro med andre ord til at Norges etterlevelse av Bernkonvensjonen ble enda verre enn det som var tilfelle tidligere.
Bestemmelsen åpner nå for nødverge når det er påkrevd på grunn av et pågående angrep på blant annet tamrein, eller fordi det er overveiende sannsynlig at slikt angrep er nær forestående. Ekspertutvalget har vurdert denne formuleringen opp mot unntaksregelen i Bernkonvensjonen, og konstaterer at den nye paragraf 17 i naturmangfoldloven er i strid med Bernkonvensjonen.
Bernkonvensjonen og unntak for felling
Bernkonvensjonen har som utgangspunkt at truede og sårbare arter skal være beskyttet. Artikkel 9 åpner likevel for unntak fra vernet i bestemte situasjoner. Et slikt unntak kan blant annet brukes for å forhindre alvorlig skade på husdyr.
Artikkel 9 stiller flere vilkår. Felling må ha et formål som er godkjent i bestemmelsen. Det må ikke finnes noen annen tilfredsstillende løsning enn å felle dyret. I tillegg kan unntak bare brukes dersom det ikke truer vedkommende bestands overlevelse. Nødverge mot rovdyr må ligge innenfor disse rammene.
Ekspertutvalget understreker at artikkel 9 også krever at nødverge bare kan brukes som siste utvei. Hvis det finnes realistiske ikke‑dødelige alternativer, som skremming eller flytting av dyr, skal disse brukes i stedet for felling. Videre kan nødvergehandlinger ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å avverge angrepet.
Dette skriver ekspertutvalget i punkt 6.4 i rapporten: «Nødvergeretten Naturmangfoldloven § 17 fastsetter etter endringen 28. mars 2025 at nødverge kan foretas «når det må anses påkrevd på grunn av et pågående angrep på tamrein … eller fordi det er overveiende sannsynlig at slikt angrep er nær forestående». Utvalget mener at disse kravene ikke fullt ut samsvarer med betingelsene i Bernkonvensjonen artikkel 9. Denne bestemmelsen setter som generelle vilkår at felling av beskyttede arter ikke må true vedkommende bestands overlevelse og at felling bare brukes som siste utvei. Dersom det finnes ikke-dødelige alternativer, må disse anvendes fremfor felling. Nødvergehandlingene kan heller ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å avverge angrepet. Kravet om at nødverge må være «påkrevd» etter § 17 innebærer at ikke-dødelige avvergingsmetoder har forrang. Men konvensjonsbestemmelsen stiller ikke krav om at angrepet må være overveiende sannsynlig. Den bør tolkes som et krav om at det må foretas en sammensatt vurdering hvor både faregraden og det potensielle skadeomfanget omfattes. Det bør også anses å være en mer omfattende rett til nødverge i områder hvor reindriften er særlig sårbar.»
Faregrad og skadeomfang må vurderes samlet
I utredningen skriver utvalget at artikkel 9 må forstås slik at det skal foretas en sammensatt vurdering hvor både faregraden og det potensielle skadeomfanget inngår. De peker på at uttrykket «prevent serious damage» ikke alene avklarer hvilken faregrad som kreves.
Utvalget fremhever at når det potensielle skadeomfanget er stort, bør det stilles mindre krav til faregraden enn ellers. I reindriften er dette særlig aktuelt fordi tamrein finnes i større eller mindre flokker, slik at det potensielle skadeomfanget kan være betydelig hvis et rovdyr angriper.
De viser også til at det bør legges vekt på om faren oppstår i kalvingsområder. Kalver har i liten grad mulighet til å unngå angrep, og de er vesentlige for flokkens senere kjøttproduksjon og overlevelse. Dette gjør skadepotensialet spesielt stort i slike områder.
Kritikken mot paragraf 17 slik den er formulert i dag
Ekspertutvalget viser til at naturmangfoldloven paragraf 17 etter endringen krever at det enten foreligger et pågående angrep, eller at det er overveiende sannsynlig at et slikt angrep er nær forestående. Etter utvalgets syn samsvarer ikke dette fullt ut med innholdet i artikkel 9.
De viser til at artikkel 9 ikke stiller krav om at angrep må være overveiende sannsynlig. I stedet skal den sammensatte vurderingen omfatte både faregrad og potensielt skadeomfang. Utvalget mener derfor at kravet om «overveiende sannsynlig» ikke følger av konvensjonsbestemmelsen.
Videre peker de på at kravet om at nødverge må være påkrevd, innebærer at ikke‑dødelige avvergingsmetoder skal ha forrang. Dette er i tråd med artikkel 9, men utvalget mener at lovteksten burde vært utformet slik at den tydeligere fanger opp den sammensatte vurderingen artikkel 9 legger opp til.
Særlig om sårbare reindriftsområder
Ekspertutvalget skriver at det bør anses å være en mer omfattende rett til nødverge i områder hvor reindriften er særlig sårbar. De viser til at dette kan følge av tolkningen av Bernkonvensjonen når faregrad og skadeomfang vurderes samlet.
I slike områder vil kombinasjonen av rovdyrpress og sårbarhet gjøre skadepotensialet ekstra stort. Utvalget mener at dette bør få betydning for vurderingen av når nødverge kan brukes, i rammen av artikkel 9.
Samtidig fastholder de at alle vilkårene i konvensjonen må være oppfylt: Bestanden må ikke trues, andre løsninger må være utilstrekkelige, og nødvergehandlingen må begrenses til det som er nødvendig for å avverge angrepet.
Les flere relaterte artikler til denne saken lengre ned på denne siden.
