Miljøbevegelsen i Norge står ved et veiskille. Når etablerte aktører som Bellona og ZERO sliter økonomisk, er det ikke bare et spørsmål om finansiering – det kan være et signal om en dypere endring i opinionen.
LEDER
I flere tiår har klimakampen dominert miljødebatten. Den har vært global, kompleks og ofte preget av tekniske løsninger langt unna folks hverdag. Samtidig har den krevd store økonomiske og politiske inngrep, uten at resultatene oppleves som tydelige eller rettferdige for mange. Nå ser vi konturene av en metthet: Folk er rett og slett lei av miljø og klima som abstrakt krise.
Dette betyr ikke at naturengasjementet er borte. Tvert imot. Det er i ferd med å endre form, håper vi.
Mens tilliten til de store klimafortellingene svekkes – til tross for solide vitenskapelige bevis for at klimaendringene er reelle og alvorlige – vokser interessen for det nære og konkrete naturvernet. Det handler ikke om CO₂-kvoter eller globale temperaturmål, men om levende landskap, biologisk mangfold og arter vi faktisk deler naturen med.
Her kommer rovdyrene inn
Ulv, bjørn, jerv og gaupe er ikke bare symboler på vill natur – de er selve fundamentet for intakte økosystemer. Et faktum som rovdyrmotstandere ikke vil akseptere. Likevel har norsk rovviltpolitikk i praksis blitt et kompromiss som i stadig større grad favoriserer kortsiktige næringsinteresser innen landbruk fremfor langsiktig naturforvaltning. Bestander holdes kunstig lave, leveområder fragmenteres, og lisensjakt brukes som politisk ventil og valgkampmateriell året rundt, spesielt fra Sp.
Dette skjer samtidig som den brede miljøbevegelsen i stor grad har vendt blikket bort fra rovdyrkampen. Bellona har aldri gjort noe for det klassiske naturvernet, bare kjørt på med prosjektet som trenger finansiering fra staten og ulike forurensende næringer – og som går hjem hos journalister som ikke vet bedre.
Ligger til rette for klassisk naturvern
For i en tid der folk mister troen på store, abstrakte klimafortellinger, ligger det et betydelig mobiliseringspotensial i det klassiske naturvernet. Rovdyrene engasjerer. De berører følelser, identitet og vårt forhold til naturen på en måte som klimakurver aldri vil gjøre.
Et sterkere vern av ulv og andre rovdyr er derfor ikke bare et spørsmål om artsbevaring. Det er en mulighet til å gjenreise en miljøbevegelse med bred folkelig forankring. Det er en stort flertall blant norske velgere som vi ha rovdyr over hele landet.
Skal miljøengasjementet få ny kraft, må det igjen handle om naturen vi kan se, forstå og kjempe for. Ikke bare om fremtidige scenarier, men om levende økosystemer her og nå.
Ulv i norske skoger er ikke problemet. Den er en del av løsningen.
Mens Norge siden 1973 har holdt sin ulvebestand pinlig lav på langt under 100 ulver, har Italia tatt skjeen i en annen hånd. Nå har de 3500 ulver over hele landet, noe kartillustrasjonen viser. Så kan kan spørre hva som har vært gjort innen vern av ulven i Norge. Svaret er: Fint lite, og hvor stolt kan vi være av det?
