Små, isolerte villreinbestander mister genetisk mangfold i høyt tempo, samtidig som gener fra tamrein brer om seg. Ny forskning fra NINA viser at flere bestander nå har alarmerende lav genetisk bærekraft.
Nye DNA-analyser fra Norsk institutt for naturforskning viser at flere bestander har kritisk lav genetisk bærekraft.
Genetisk variasjon er avgjørende for at arter og bestander skal tåle endringer i miljøet. I en ny rapport dokumenterer forskere ved Norsk institutt for naturforskning hvordan den genetiske sammensetningen i villreinbestandene endrer seg i høyt tempo, som følge av oppstykkede leveområder, små bestander og innblanding fra tamrein.
Analyserte nesten 1400 villrein
Forskerne har undersøkt DNA fra hår- og vevsprøver av nær 1400 villrein fra 22 av de 24 villreinområdene i Norge. Materialet gir et detaljert bilde av hvor mye genetisk variasjon som er igjen i de ulike bestandene, hvor sterk innavlen er, og i hvilken grad dyr med opprinnelse i tamrein inngår i det som i dag forvaltes som villrein.
Resultatene er samlet i rapporten «Genetikk i kvalitetsnorm for villrein: nye metoder gir nye muligheter», der forskerne også anbefaler konkrete genetiske kriterier som bør legges til grunn når myndighetene bruker kvalitetsnormen for villrein. Rapporten er del av arbeidet med å utvikle et bedre verktøy for å vurdere om villreinbestandene faktisk er levedyktige på lang sikt.
– De norske villreinområdene kjennetegnes av nettopp små og isolerte bestander, men også høy genetisk innblanding fra tamrein. Begge deler anses som problematiske når forvaltningen skal forsøke å bevare en vill art, sier seniorforsker Brage Bremset Hansen i NINA i en uttalelse.
Innavl og tap av gener
Tap av genetisk variasjon og mer innavl er en kjent risiko når leveområder blir delt opp og bestandene krymper. Den nye rapporten viser at denne utviklingen nå går raskt i flere av de norske villreinområdene, særlig i de såkalte ikke-nasjonale villreinområdene.
I disse områdene finner forskerne både stort og raskt tap av genetisk variasjon, svært lav effektiv bestandsstørrelse og høy, økende grad av innavl. Fellesnevneren er små, isolerte bestander med liten utveksling av dyr og gener.
– Lav utveksling av gener kan over tid føre til tap av genetisk variasjon og svekket evne til å tilpasse seg endringer i miljøet, supplerer NINA-forsker Bart Peeters.
Tamreingener utfordrer villreinens egenart
Et sentralt funn er den omfattende genetiske innblandingen fra tamrein. Tidligere studier har vist at tamreinen ikke stammer fra norsk villrein, men trolig fra en mer østlig underart. Det innebærer at gener fra tamrein kan endre den genetiske egenarten til villreinen som art i Norge.
– Tidligere forskning viser at tamreinen ikke stammer fra norsk villrein, men sannsynligvis en mer østlig underart, sier seniorforsker Olav Strand i NINA.
Halvparten av dagens bestander har opphav i tamrein og inngår derfor ikke i Artsdatabankens rødlistevurdering av villrein. Samtidig er flere andre bestander, særlig i og rundt Langfjella, sterkt preget av genetisk innblanding. Det gjør det vanskeligere å nå målet om å ta vare på villreinens egenart og naturlige genetiske særtrekk.
Oppstykket natur gir sårbare bestander
Historisk vandret villreinen over store, sammenhengende fjellområder. Nå er landskapet preget av veier, hytter, turisttrafikk og annen infrastruktur, som deler opp leveområdene og skaper barrierer mellom bestandene.
I dag er villreinen fordelt på 24 områder med svært ulik størrelse, men med liten eller ingen naturlig kontakt mellom hverandre. I flere av områdene er også dyra delt inn i delbestander, som i praksis lever mer eller mindre isolert. I noen av dagens bestander er det færre enn 100 dyr, og den genetisk effektive bestandsstørrelsen er enda lavere.
Vanskelige valg for forvaltningen
Funnene stiller forvaltningen overfor krevende avveiinger. Ett mulig tiltak er å redusere barrierer, slik at dyr kan vandre mer fritt og utveksle gener på tvers av områder. Det kan styrke det genetiske mangfoldet og gjøre bestandene mer robuste.
Samtidig kan økt kontakt mellom områder føre til mer innblanding av gener fra tamrein inn i bestander som i dag er mer genetisk opprinnelig villrein. Tiltak som binder områder sammen, kan også øke risikoen for å spre alvorlige sykdommer, som skrantesjuke. Dermed må beslutningene ta høyde for både genetiske hensyn, sykdomsrisiko og store regionale forskjeller mellom Langfjella og Dovre–Rondane.
– Dette skaper et forvaltningsdilemma. Tiltak som reduserer barrierer, kan bedre utveksling av gener og styrke den genetiske variasjonen. Samtidig kan de føre til at bestander av mer eller mindre genetisk opprinnelig villrein får økt innblanding fra opprinnelig tamrein, forklarer Bremset Hansen.
Tiltak for å motvirke isolasjon kan dermed både redusere innavl og samtidig utfordre målet om å bevare villreinens egenart. Forskerne understreker at de genetiske vurderingene bare er én del av bildet, og at andre hensyn også må inn når myndighetene skal bestemme kursen for norsk villreinforvaltning.
Vil styrke kvalitetsnormen for villrein
I rapporten anbefaler forskerne at kvalitetsnormen for villrein bør inneholde klare kriterier for tre genetiske forhold: tap av genetisk variasjon, effektiv bestandsstørrelse og graden av genetisk innblanding fra tamrein. Anbefalingene bygger på tidligere faglige råd og internasjonale prinsipper for bevaringsgenetikk.
Målet er at slike målbare kriterier skal gi forvaltningen et tydeligere faglig grunnlag, både for å følge utviklingen over tid og for å vurdere hvilke tiltak som faktisk styrker villreinbestandene. Et mer presist genetisk rammeverk kan også gjøre det enklere å identifisere hvilke bestander som har størst behov for handling.
– Det er opp til myndighetene å avgjøre hva som er akseptabel tilstand, og hva norsk villrein skal være på kort og lang sikt. De må også ta hensyn til kulturelle, sosiale og økonomiske verdier. Våre anbefalinger er kun basert på genetiske analyser og faglige bevaringsbiologiske føringer, sier Bremset Hansen.
Villreinen ved et genetisk veiskille
Forskerne tegner et bilde av en art som står ved et genetisk veiskille. Flere bestander er små, oppstykkede og genetisk sårbare, samtidig som mange dyr har opphav i tamrein. Spørsmålet om hva som skal regnes som norsk villrein blir dermed både faglig og politisk krevende.
Samtidig peker rapporten på at det finnes muligheter for å bedre situasjonen dersom forvaltningen tar genetiske hensyn mer systematisk inn i planleggingen. Kvalitetsnormen for villrein kan bli et viktig verktøy, men bare dersom kriteriene fanger opp den genetiske virkeligheten ute i fjellet.
