Dårlige nyheter om upalitelige broer er gull for Sandvika, skriver en kommentator i Aftenposten. Endelig kan tunnelplanene realiseres.
Politikere gnir seg i hendene, veimyndigheter nikker anerkjennende, og konsulentfirmaer begynner å regne på anbudsrunder. Men kanskje burde vi stille et mer grunnleggende spørsmål før vi begynner å bore: Trenger vi virkelig enda en tunnel for enda flere biler?
Problemet i området rundt Sandvika er ikke mangel på veikapasitet. Problemet er biltettheten. Og biltettheten skyldes ikke at det er for mange mennesker som må transporteres – det skyldes at nesten hver eneste bil bare inneholder én person. En usosial kjøring som tar plass for fire-fem personer, men frakter bare én. Det er som om vi bestilte et helt vogntog for å frakte en pose med poteter.
Enmannsbilen – vår tids største arealtyv
Når man står i kø på E18, ser man det samme bildet igjen og igjen: Sjåfør etter sjåfør, alene i sin egen bil. Fire tomme seter i hver bil. Hvis bare halvparten av disse bilene hadde delt på kjøreturen, ville køene vært borte uten en eneste meter ny vei eller tunnel. Hvis tre av fire hadde samkjørt, ville trafikken flyte som en drøm. Det er utvilsomt et prosjekt som må ses på med helt nye øyne.
Men i stedet for at politikerne fokuserer på denne usosiale kjørekulturen, bygger vi oss ut av problemet. Vi belønner enmannsbilen med bredere veier og nye tunneler. Vi bruker milliarder av fellesskapets penger på å gi privatbilister mer plass. Det er som å gi mer mat til noen som spiser for mye – det løser ikke det underliggende problemet. Det forsterker det.
En kultur vi har latt utvikle seg
Enmannsbilen har blitt normen. Vi har gått fra å se på bilen som et transportmiddel til å betrakte den som et privat rom på hjul. Et sted hvor vi kan lytte til vår egen musikk, prate i våre egne telefonsamtaler, og slippe å forholde oss til andre mennesker på vei til jobb. Det er forståelig, men det er ikke bærekraftig.
I andre land har man begynt å ta grep. I USA har mange byer egne HOV-felt – High Occupancy Vehicle lanes – hvor man bare får kjøre hvis man er minst to personer i bilen. I Norge diskuterer vi fortsatt om vi skal ha bomringer, mens vi ignorerer elefanten i rommet: At vi kunne kuttet trafikken med 60-70 prosent bare ved å dele bilene.
Konsekvensene for naturen
Hver ny tunnel, hver utvidelse av veinettet, spiser seg inn i verdifull natur. Anleggsperioder forstyrrer dyreliv, barriereeffekter øker, og det sender et signal om at privatbilisme er løsningen på fremtidens transportbehov. Det er det ikke.
Sprengningsarbeid jager dyr bort fra leveområdene sine. Massetransport endrer grunnvannsforhold. Ny vei trekker til seg ny utbygging, som igjen skaper press på nye arealer. Det vi kaller utvikling, kaller naturen tap av habitat. Dette er spesielt aktuelt i områder hvor det nesten ikke er mer natur igjen å ta vare på.
Veier og tunneler tar også plass – både direkte gjennom anleggsarbeid og indirekte gjennom økt trafikk og press på arealbruk. I en tid hvor vi bør redusere vårt fotavtrykk, går vi motsatt vei. Vi bygger som om vi fortsatt lever på 1970-tallet, da veiutbygging var ensbetydende med fremskritt.
Den økonomiske galskapen
La oss snakke penger. En tunnel til Sandvika vil koste milliarder. Ikke millioner – milliarder. Penger som kunne vært brukt på hundrevis av andre tiltak. Kommentatoren i Aftenposten skriver om prislapper og kostnader per vei, men glemmer å stille spørsmålet: Hva hvis vi kunne løst problemet for en brøkdel av prisen?
En nasjonal samkjøringsordning med app-løsning, insentiver og markedsføring ville kostet kanskje 100 millioner kroner. En tunnel koster 100 ganger så mye, eller mer. Det er ikke fornuftig ressursbruk. Det er politisk symbolikk på det dyreste.
En enklere løsning
I stedet for å bruke milliarder på ny infrastruktur, kunne vi investert en brøkdel i:
Sambilordninger og digitale delingsplattformer: Gjør det like enkelt å finne en samkjøringspartner som å bestille en Uber. Integrer det i Google Maps og Apple Maps.
Kollektivtransport med hyppigere avganger: Hvis bussen går hvert femte minutt, ikke hvert 20., velger flere bort bilen.
Insentiver for samkjøring: Egne felt for biler med minst to personer. Gratis parkering for samkjørere. Redusert bompengeavgift. Skattefradrag for arbeidsgivere som tilrettelegger.
Arbeidsgiverordninger som belønner bærekraftig transport: Bonusordninger for samkjøring. Sykler til ansatte. Fleksible arbeidstider så folk slipper rushtid.
Kulturendring gjennom kommunikasjon: Gjør det sosialt attraktivt å dele bil. Vis at det er smart, moderne og ansvarlig – ikke stakkarslig.
Veien videre
Det er ikke mangel på plass på veiene som er problemet. Det er hvordan vi bruker plassen. En tunnel løser ikke det. Den forsterker det. Den gir oss noen års lindring før trafikken vokser tilbake til samme nivå – fenomenet trafikantene kaller «indusert etterspørsel». Bygg mer vei, få mer trafikk.
Søtere ord er knapt blitt hørt i Sandvika på 60 år, heter det i artikkelen. Kanskje det er på tide at vi hører noen andre ord også: Samkjøring. Deling. Fellesskap. Ansvar. Eller er det en mer underliggende grunn til at folk fra området ikke tar buss og bane? Er det noen de ikke vil menge seg med. For noen år siden hørte jeg om en fyr som ikke hadde tatt T-banen i Oslo på 30 år. Det er merkelig når T-banen er nærmeste nabo. Det er mange grunner for at folk vil isolere seg i en bil. Kan det være at de ikke orker å forhold seg til andre folk?
Det handler ikke bare om å redde natur. Det handler om å skape et samfunn som faktisk fungerer. Hvor vi bruker fellesskapets ressurser på det som gir mest nytte for flest mulig. Hvor vi tenker langsiktig i stedet for å flikke på symptomer.
Det ville virkelig lysne – både for trafikken og for naturen. Men det krever at vi tør å utfordre enmannsbilens hegemoni. At vi tør å si at den usosiale kjøringen må ta slutt. At vi tør å prioritere fremtiden over komforten i dag.
Tunnelen er ikke løsningen. Den er symptomet på at vi fortsatt ikke har forstått problemet.