Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern
Ekspertutvalget ledet av Geir Ulfstein, som har vurdert forholdet mellom rovviltforvaltning og samisk reindrift, hevder at Norge kan «harmonisere» sine folkerettslige forpliktelser. Likevel ender de med å foreslå tiltak som i praksis innebærer én ting: færre rovdyr i nord, mer skyting og en svekkelse av allerede pressede bestander. Det er et paradoks at en rapport som sier den vil unngå motstrid mellom konvensjoner, ender med å legge all byrden på naturen.
Rovdyrtap brukes som hovedforklaring
Det er ingen tvil om at rovdyr tar rein. Men det er like lite tvil om at de største utfordringene for reindriften ligger andre steder: arealinngrep, klimaendringer, økende trafikk, hyttebygging, kraftutbygging, forstyrrelser i kalvingsperioden, store tamreinflokker, nedbeiting og et stadig mer fragmentert landskap. Dette er forhold som ikke kan skytes bort.
Når rapporten peker på rovdyr som en mulig årsak til brudd på artikkel 27, men ikke nevner de massive inngrepene som faktisk truer reindriftas arealgrunnlag, blir bildet skjevt. Det er ikke gaupa som bygger vindkraftverk. Det er ikke jerven som legger hyttefelt i trekkområdene. Det er ikke kongeørna som åpner nye mineralprosjekter i sårbar natur.
Å flytte bestandsmål fra nord til sør er økologisk meningsløst
Forslaget om å redusere rovdyrbestandene i nord og flytte bestandsmål sørover er en politisk snarvei forkledd som faglig vurdering. Å svekke bestandene i nord for å «skåne» reindriften løser ingenting. Det skaper bare nye konflikter i sør, der rovdyr allerede møter motstand hos beitenæringene. Det er også et brudd med prinsippet om geografisk forankret forvaltning – og med Bernkonvensjonens intensjon om å sikre levedyktige bestander i sine naturlige leveområder.
Mineralutvinning og arealinngrep er den virkelige trusselen – ikke rovdyr
Det er oppsiktsvekkende at rapporten ikke adresserer hvordan økende press fra mineralutvinning, gruvedrift og industriell utbygging påvirker både reindrift og naturmangfold. Når staten samtidig åpner for nye gruveprosjekter i nord, er det vanskelig å ta på alvor at rovdyr fremstilles som hovedproblemet. Rovdyr blir syndebukken som gjør det lettere å legitimere mer naturødeleggelse. Det er en farlig utvikling.
Nødvergeutvidelser og mer skyting er ikke en bærekraftig forvaltningsmodell
Utvalget foreslår å tolke nødvergebestemmelsene videre i områder med sårbar reindrift. Men en forvaltning som baserer seg på stadig mer skyting, er ikke en forvaltning – det er en aktiv og villet reduksjon av naturmangfoldet og vil innebære minsking av truede bestander.
Norge har internasjonale forpliktelser til å bevare jerv, gaupe og kongeørn. Disse forpliktelsene kan ikke tøyes hver gang det er politisk press.
Folkeretten skal beskytte både natur og kultur
Rapporten hevder at folkeretten krever sterkere vern av samisk kultur, men det betyr ikke at rovdyr skal fjernes. Det betyr at staten må ta ansvar for de reelle utfordringene: arealpress, klimaendringer og politiske prioriteringer som undergraver både natur og reindrift.
Å svekke rovdyrbestandene er en enkel løsning på et komplekst problem – og derfor en dårlig løsning.
Konklusjon
Rovdyrene skal ikke være en salderingspost i norsk politikk. De skal ikke skyves sørover, skytes mer eller ofres for mineralutvinning. En ansvarlig forvaltning må ta inn over seg at reindriftas største utfordringer ikke skyldes rovdyr, men menneskelige inngrep.
Hvis Norge mener alvor med både naturvern og urfolksrettigheter, må vi slutte å late som om disse hensynene står i motsetning til hverandre. Det er ikke rovdyrene som truer reindriften – det er politikken som truer både natur og kultur.