Nordøstpassasjen selges nå inn som en snarvei til klimavennlig rikdom. Bildet som tegnes, er en verden der issmelting «endelig» åpner nye ruter, kutter utslipp og fyller statskassene. Den historien er for enkel – både for verden og for menneskene som lever i Arktis.
LEDER
Ja, et mer isfritt Arktis kan korte inn avstanden mellom Asia og Europa og redusere drivstoffbruk per reise. Men det betyr ikke at Nordøstpassasjen automatisk blir en ny Suez-kanal. Sesongbasert is, ekstremvær, mørketid, krevende navigasjon og behov for isforsterkede skip gjør ruta dyrere og mer risikabel enn kartstrekene får det til å se ut som.
Global skipsfart er bygd på forutsigbarhet. Rederier og vareeiere vil ha stabile, tilgjengelige ruter, ikke noen få uker med mulige snarveier gjennom et isfritt «vindu» som kan smelle igjen neste sesong. Når ruta samtidig ligger tett opp til russisk kyst og infrastruktur, med militær tilstedeværelse, sanksjoner og sikkerhetspolitikk som fast følge, blir risikoen noe helt annet enn det teknokratiske ordet «muligheter» dekker.
Bak de store ordene om «polar silkevei» ligger det harde faktum at all trafikk gjennom Nordøstpassasjen vil være prisgitt skiftende politiske forhold, militær opprustning og storpolitisk spill. Det er en syltynn plattform å bygge langsiktig, global handelsinfrastruktur på. Spørsmålet er om Donald Trump egentlig er ute etter Grønland for USAs militære sikkerhet, eller om det er noe annet han ønsker å slo kloa i.
Klimavennlig – eller bare mer av det samme?
Et av de mest forførende argumentene for Nordøstpassasjen, er klimafortellingen: kortere rute, mindre drivstoff, lavere utslipp. På papiret ser det nesten ut som om issmelting gir en klimadividende. I virkeligheten er bildet langt mer ubehagelig.
Kortere ruter kan gi lavere utslipp per tonn fraktet vare. Men når man åpner for nye ruter, senker kostnadene og øker kapasiteten i global shipping, øker også risikoen for at det totale transportomfanget vokser. Det kan bety mer utslipp, ikke mindre. Å bruke issmelting – selve symptomet på en løpsk klimakrise – som argument for å bygge ut fossilbasert global handel, er en logisk kortslutning.
I tillegg kommer den lokale belastningen. Mer trafikk i Arktis betyr mer støy, mer forurensning, mer sot som legger seg på is og snø og forsterker oppvarmingen. Risikoen for ulykker og utslipp øker i noen av verdens mest sårbare havområder. Å kalle det «klimavennlig» fordi ruten på kartet er kortere, er å se helt bort fra hvordan økosystemene faktisk påvirkes.
Arktis er ikke et tomt lerret
Dagbladets skildringer fra Ilulissat viser et annet Arktis enn det som tegnes på stormaktenes kart. Der oppe er ikke issmelting en abstrakt forutsetning for nye sjøruter – den er en konkret endring i hverdagen. Hundesleder blir stående på bar bakke. Tradisjonelle jakt- og fiskemønstre brytes opp. Kulturformer og kunnskap bygget rundt stabil is og forutsigbare sesonger mister fundamentet sitt.
Samtidig beskrives Grønland som en «skattkiste»: mineraler, råstoffer, transportruter. Når klimaendringene åpner for mer gruvedrift, mer shipping og mer infrastruktur, blir urfolk og lokalsamfunn dratt inn i et globalt maktspill de ikke har bedt om å delta i. De lever med konsekvensene – mens gevinsten i stor grad havner andre steder.
Kontrasten er slående: For familiene handler issmeltingen om hvorvidt barna kan vokse opp med språk, tradisjoner og livsform som ligner det foreldrene kjenner. For stormaktene handler den samme issmeltingen om tilgang til mineraler, nye handelsruter og strategisk kontroll. Det ene kalles «klimakrise». Det andre pakkes inn som «muligheter».
Gullrush på tynn is
Historien om Nordøstpassasjen som «gullgruve» har mye til felles med tidligere tiders gullrush: En liten gruppe aktører håper å tjene stort, mens kostnadene veltes over på naturen og på de som allerede bor der. Forskjellen er at denne gangen er grunnlaget for eventyret selve ødeleggelsen av isen som har definert Arktis i århundrer.
Når vi reduserer Arktis til streker på et sjøkart og fargelagte felt med mineraler og olje, mister vi det viktigste perspektivet: At dette er leveområder for mennesker, dyr og økosystemer som allerede er under massiv belastning. Å hente ut «muligheter» av en krise vi selv har skapt, uten å ta inn over oss at det forsterker den samme krisen, er en dårlig strategi forkledd som fremtidsoptimisme.
Nordøstpassasjen er ikke en quick fix for verken økonomi eller klima. Den er et varselskudd: Vi har varmet opp kloden så mye at helt nye områder blir tilgjengelige for utnyttelse. Spørsmålet for oss – og for norsk debatt om Arktis – bør ikke være hvordan vi raskest mulig kan kapitalisere på det. Spørsmålet bør være om vi i det hele tatt har råd til å gjøre issmeltingen til neste store forretningsidé.
