Støtt Fauna.no – tett på naturen
Din støtte gjør at Fauna.no kan være tettere på naturen – og det som står på spill.
Skann med mobilen
LEDER
I Trøndelag har Statsforvalteren gitt grønt lys til bruk av drone under en skadefelling av bjørn. Tillatelsen ble gitt etter flere ferske angrep på sau i Rennebu, Midtre Gauldal og Rindal. Mange vil sikkert applaudere tiltaket – for bøndene representerer bjørnen en akutt trussel. Men nettopp derfor er det desto viktigere at forvaltningen holder seg innenfor lovverket.
For det finnes gode grunner til at viltloven forbyr bruk av motoriserte hjelpemidler under jakt. Slike begrensninger er ikke byråkratisk pirk; de er grunnleggende prinsipper for å hindre at jakten utvikler seg til teknologiassistert forfølgelse. Når Statsforvalteren i Trøndelag selv åpner for en dispensasjon, svekkes både rettssikkerheten og tilliten til at regelverket følges som det var tiltenkt.
Situasjonen belyser en klassisk konflikt: vern av rovdyr mot hensynet til beitenæringen. Det er en konflikt som utløser sterke følelser, men som nettopp derfor må behandles med nøkternhet og respekt for rammene Stortinget har satt.
Bestanden av bjørn er lavere enn nasjonalt bestandsmål, som til forveksling er maksimaltall. Samtidig er skadeomfanget for saueholdet alvorlig. Men når staten velger å tøye lovverket, åpner man døra for en farlig presedens: Hvis det først er akseptabelt å omgå naturmangfoldlov og viltlov for å løse én akutt situasjon, hvorfor skal det ikke da gjelde neste gang – og for andre arter? Vil de til slutt sende drone med våpen som blir avfyrt ved å trykke på en knapp på en fjernkontroll?
Støtt Fauna.no – tett på naturen
Din støtte gjør at Fauna.no kan være tettere på naturen – og det som står på spill.
Skann med mobilen
Statsforvalteren understreker riktignok at dronen kun skal brukes til lokalisering, ikke til forfølgelse eller skremming. Likevel: Når teknologien først tas i bruk, er det vanskelig å se hvordan grensen skal håndheves i praksis. Overvåking fra lufta er et dramatisk nytt virkemiddel i norsk rovviltforvaltning, og innfører en ubalanse mellom jeger og byttedyr.
Det er mulig at Statsforvalteren har handlet i beste mening, under press fra lokalt engasjement og høyt beitetap. Men forvaltningens oppgave er ikke å bøye loven etter behov – den er å stå som garantist for rettssikkerhet, forutsigbarhet og langsiktig forvaltning.
Nettopp derfor bør denne dispensasjonen påklages og prøves. Natur- og miljøretten i Norge står og faller på at unntak ikke skal bli regelen. Når staten selv fraviker sitt eget regelverk, er vi på vei inn i et terreng hvor teknologien styrer – ikke loven.
Samtidig er det en viktig poeng å understreke at rovdyrjakt med droner vil slå tilbake på bøndene når dette blir mer kjent, og bøndene – som nesten uten unntak alltid er de som krever rovdyr drept – må regne med reaksjoner fra det store flertallet som vi ha levedyktige rovdyrbestander i landet.
