Ida Skjerden og to andre jenter fra Aktivt rovdyrvern (ARV) møter oss ved Boksjø i Østfold – ett av de siste stedene i Norge der ulv fortsatt har fast tilhold. Her i den boreale barskogen, som strekker seg som et sammenhengende belte på den nordlige halvkule, kjemper de for rovdyrenes overlevelse.
Det er stille ved Boksjøtjernene. Vi ser ikke ulv – bare spor og liggegroper i snøen. For Ida Skjerden er det nok.
– Bare vissheten om at de bor her, lever her. Kanskje ligger de på dagleie og følger med på oss akkurat nå, sier hun. – Det er en god følelse i seg selv.
De fem store
Skjerden definerer rovdyr som kjøttetere – og de fem store rovviltartene i Norge er ulv, bjørn, jerv, gaupe og kongeørn. Det er disse fem som betyr mest for henne, nettopp fordi de er truede og sårbare og trenger særskilt beskyttelse. Men drivkraften hennes er ikke bare kjærlighet til dyrene.
– Det er urettferdighet, rett og slett. De er sterkt kritisk truet, og likevel blir de jaktet ned. Det er veldig opprørende å være vitne til, sier hun.
Vi er sammen med Ida Skjerden i kupert terreng, og med oss på ferden har vi to andre medlemmer i Aktivt Rovdyrvern, Ellen Renate Andreassen og Cathrine Staal-Orten,
Norges sky natur
Intensiv jakt gjennom generasjoner har gjort norsk fauna unormalt sky, mener Skjerden. Det skal svært mye til å observere ville dyr i norsk natur – med ett unntak.
– Med mindre du sitter i bil, da. For det har de ikke rukket å utvikle seg til å bli redde for ennå. Det skal noen generasjoner til, sier hun. – Men de er redde for oss mennesker. Og med all grunn, for vi jakter jo på dem.
Boksjøtispa lever
En periode fryktet rovdyrvernere at tjuvjegere hadde utryddet ulven fra Østfold for godt. Men tispa merket 962, kjent som «Boksjøtispa», er bekreftet i live i grenseområdet mot Sverige – med årsvalper. Totalt er det nå dokumentert 51–55 ulver i Norge, hvorav bare 32–34 kun på norsk side.
– Det er veldig, veldig gledelig at Boksjøtispa er i live, men vi får bare håpe at ikke noen tjuvjegere klør i høyre pekefinger. Vi er her for å passe på. Observere, dokumentere og rapportere, , sier Skjerden til Fauna.
Stemme på alle nivåer
Gjennom ARV jobber Skjerden bevisst på flere fronter samtidig – politisk, journalistisk og i felt. Det politiske er viktigst, understreker hun, fordi det er der reelle endringer kan gjennomføres. Men det er ikke nok alene.
– Vi prøver å påvirke journalistisk ved å komme ut i mediene med positive saker for rovdyrene, og ved å adressere ting som er gruoppvekkende og uetisk i rovviltforvaltningen. Å få opinionen til å få øynene opp for det som skjer, er veldig viktig, sier hun.
Den tredje fronten er feltarbeidet – å være fysisk til stede i rovdyrområdene under jaktperiodene for å observere, dokumentere og rapportere ulovligheter og grensetilfeller.
– Det er fint å bli kjent med rovviltområdene, der de lever og bor. Det er en viktig del av livskvaliteten til oss naturvernere bare å være ute i naturen og vite at her bor det kanskje jerv, gaupe, ulv. Og vi er til stede i feltet når det er jakt, for det skjer mye ulovligheter og ting som er på kanten, sier Skjerden.
(klikk på bilder for større versjoner)
Organisert kriminalitet
I januar 2026 tok Økokrim ut tiltale mot ti menn fra Eidskog for ulovlig jakt på ulv og gaupe. Mennene er tiltalt for å ha utøvd jakten som del av en organisert kriminell gruppe. Ifølge Skjerden er dette bare toppen av isfjellet – hun anslår at rundt 50 prosent av ulvene dør som følge av ulovlig jakt.
Det samme gjelder for jerv. Miljødirektoratet publiserte i februar 2026 en rapport som avdekker omfattende mørketall på ulovlig avliving av jerv.
– Det er positivt at Økokrim har begynt å ta tak i det, sier Skjerden. – Men man må kombinere økte strafferammer med reell rettsforfølgelse og økte ressurser. Ellers blir det bare sovende lover.
Politikken har snudd
Den politiske diskursen rundt rovdyr har gjennomgått et dramatisk skifte, mener Skjerden. På 1980- og 90-tallet, da ulven kom tilbake til Norge, handlet politikken om vern – artene var totalfredet og skulle bare unntaksvis avlives ved alvorlig skadesituasjon. Nå er det snakk om bestandsregulering.
Begrepsapparatet rundt rovdyrforvaltningen er komplisert: «gunstig bevaringsstatus», «foretrukket referanseverdi» og bestandsmål er alle relevante størrelser. Det som opprinnelig fra forskerhold var ment som et absolutt minimumsnivå for i det hele tatt å oppnå levedyktige bestander, er i praksis blitt et maksimumsmål – et tak man ikke skal overstige. Naturvernforbundet og flere organisasjoner har slått fast at Norge er alene i verden om å forvalte bestandsmål for truede arter som maksmål.
– Rovviltforlikene har bare strammet inn mer og mer. Vi skal være på bestandsmålet – ikke over, ikke under, men akkurat på for eksempel 39 kull. Det er ikke levedyktig, sier Skjerden.
Mot naturavtalens ånd
Skjerden påpeker at rovdyrpolitikken går stikk imot de internasjonale forpliktelsene Norge selv har undertegnet. COP15-naturavtalen fra 2022 forplikter Norge til å stanse utryddelsen av arter som følge av menneskelig aktivitet, og WWFs rapport om naturens tilbakegang viser at ville dyrebestander er i sterk nedgang globalt.
– Det er en motsatt historie i forhold til alle ville dyr. Vi burde hatt en politikk som handlet om å bevare, styrke og få opp tallene – både på ville dyr generelt og rovdyr spesielt, sier hun.
– I Norge er det jakt-, beite- og skogeierinteresser – og kapitalinteresser – som har fått bruke mikrofonstativet. Og hvorfor akkurat Norge er sånn, det vet jeg ikke helt, sier Skjerden.
Folk begynner å våkne
Skjerden ser likevel tegn til at opinionen er i ferd med å endre seg. Stadig flere reagerer på konsekvensene av menneskelig naturpåvirkning, og debatten om naturvern er blitt bredere.
– Vi tror vi er et folkeslag med utømmelig natur, men vi har jo ikke det. Vi må ta vare på det vi har. Heldigvis begynner folk å våkne – jeg håper bare det skjer tidsnok, sier hun.
Internasjonalt press gir håp
Bernkonvensjonens stående komité skjerpet kritikken mot Norge i desember 2024 og desember 2025, og en åpen sak pågår fortsatt der departementet må svare for norsk ulveforvaltning. Komiteen mener den norske sonemodellen – der ulv er ekskludert fra 95 prosent av landets areal – holder bestanden «på randen av utryddelse».
I Sverige stanset Kammerretten lisensjakten etter EU-kritikk mot planene om å redusere bestanden til 170 individer – noe som ble vurdert som uforenlig med gunstig bevaringsstatus. Skjerden ser dette som viktige allierte i arbeidet.
– Vi har noen gode ting å alliere oss med. Det skjer gode ting også, heldigvis, sier Ida Skjerden. – Men dette er ikke et kortdistanseløp. Det er et maratonløp. Vi må holde ut.
Naturens egenverdi
Ellen Renate Andreassen er også medlem i ARV, men også i Naturvernforbundet og Halden sopp- og nyttevekstforening. Hun kom til rovdyrengasjementet via en uventet vei – gjennom soppinteressen, som eskalerte fra nybegynnerkurs til soppsakkyndig og videre til naturkartlegging.
– For meg henger alt sammen. Naturvern, soppinteressen og rovdyrvern. Naturen har sin egenverdi, som ikke har noe med oss mennesker å gjøre, sier hun.
Andreassen understreker rovdyrenes økologiske rolle – noe hun mener burde være grunnleggende kunnskap fra naturfaget på skolen. Jerven fungerer som naturens egen renovatør og rydder opp etter døde dyr, mens rovdyrene generelt selekterer svake og syke individer fra elg- og hjortestammer og holder bestandene friske og sterke.
– Jegerne tar ofte de store, flotte dyrene. Rovdyrene er de ekte forvalterne av viltet, sier hun.
35 vindturbiner i hjertet av naturen
Lenger inn i skogen ved Boksjø, med utsikt fra flere høyder i området, truer imidlertid et nytt prosjekt det unike naturområdet der også ulven holder til. Det er planlagt en vindturbinpark med 35 turbiner på 270 meters høyde, rett inntil Lundsneset naturreservat, i nærheten av der vi befinner oss. Området er i dag skiltet med hensynskrav til blant annet fiskeørn og storlom – motorisert båtferdsel er forbudt på Søndre Boksjø.
– Og så kan man se for seg hvordan det blir når man skal få opp 35 store vindturbiner som skal stå og suse døgnet rundt, 365 dager i året. Det vil få en enormt stor ødeleggende effekt for naturen, sier Andreassen.
Bygging av turbinene krever sprengning og veiutbygging inn i urørt skog – noe som fragmenterer leveområdene for sopp, lav, vekster og rovdyr. I tillegg er Boksjø i dag det eneste stedet i hele Østfold uten lysforurensning – noe som vil forsvinne dersom vindparken realiseres.
Glykol i bekker og press på rovdyrene
Andreassen peker på flere aspekter som sjelden nevnes i vindkraftdebatten. Om vinteren må turbinene avises, noe som kan kreve helikopterflygning over området og bruk av glykol – som drypper ned på bakken og renner ut i bekker og vassdrag i et område som allerede huser sårbare arter.
Spor av ulv er dokumentert i det planlagte turbinområdet, og Andreassen frykter at anleggsarbeidet og den permanente forstyrrelsen vil presse rovdyrene ut – og gjøre dem lettere tilgjengelige for motstandere som ønsker å bli kvitt dem.
– Her i Boksjø har det vært ulv i veldig mange år. Det er ikke noe nytt. Vi har også gaupe, men jeg frykter at vi til slutt sitter igjen med et område uten rovdyr, sier hun.
Også for fuglelivet ser hun store konsekvenser. Området huser flere ørnearter, og faren for kollisjoner med vindturbinene er velkjent problematikk.
– Vi har alle hørt om hvordan det går når de flyr inn i vindmøllene. Jeg tror det vil ha stor betydning for hekkende fugler og rovdyr generelt, sier Ellen Renate Andreassen.
– Her ville jeg være med
Cathrine Staal-Orten kom til rovdyrengasjementet mer eller mindre gradvis, og ble bedt med av broren sin på turer der målet var å passe på ulvene i nærområdet. For to år siden oppdaget hun ARV ute i felt – og bestemte seg på stedet.
– Det er en kjempefin forening som jobber først og fremst for store rovdyr. En veldig sammensveist gjeng, og du føler deg velkommen med det samme du trår inn. De tar vare på hverandre, sier hun.
For Staal-Orten er engasjementet personlig.
– Jeg har en stor forkjærlighet for ulv, og det var nettopp det som avgjorde at ARV ble stedet for henne å engasjere seg.
En vinter på vakt
Vinteren 2025 tilbrakte hun netter og tidlige morgener ute i Boksjøområdet sammen med andre ARV-medlemmer – i håp om å beskytte det hun fryktet kunne være den siste ulven i Østfold.
– Det var litt bittert. Vi fikk foruroligende meldinger om at hun mest sannsynlig var tatt etter at jakta var avsluttet, men nå vet vi jo at det ikke er tilfellet, sier hun fornøyd.
Nyheten om at Boksjøtispa er tilbake med årsvalper er derfor ekstra betydningsfull for henne. Selv har hun aldri sett en ulv i det fri, men det hindrer henne ikke.
– Det er et veldig stort ønske, men bare å vite at hun er her, det er en god trøst, sier Cathrine Staal-Orten.
