Når rovviltnemnda i region 1 – or Vestland, Rogland og Agder – åpner for kvotefri gaupejakt fra februar til mars neste år, setter de et slags merkelig punktum for et forhold som egentlig allerede er en realitet: Gaupa er i praksis utryddet på de taktene.
LEDER
Tallene taler sitt tydelige språk. Bare én familiegruppe registrert i år – i Årdal. To skadetilfeller totalt. Siste fellingstillatelse benyttet i 2025. Dette er ikke en levedyktig bestand. Dette er restene av en art som holder på å forsvinne fra en hel landsdel, eller rettere sagt flere landsdeler: Vestland, Rogaland og Agder.
Likevel møtes beslutningen om kvotefri jakt med enstemmighet fra Høyre, Senterpartiet, KrF og Arbeiderpartiet. Fire fylkespolitikere tar avgjørelsen – i en nemnd som ikke engang er fulltallig fordi nye medlemmer ikke er oppnevnt. Dette er rovviltforvaltning på sparket, der prosess og demokrati får vike for hast og handlekraft.
Begrunnelsen er velkjent: Vestlandet har flest sau på utmarksbeite, og skadepotensialet er stort. Men hva med potensialet for biologisk mangfold? Hva med verdien av en art som hører hjemme i norsk natur? Når «lav terskel for skadefelling» allerede eksisterer, hvorfor må jakten i tillegg være kvotefri?
Nemnda påpeker selv at bestanden kan øke når antall familiegrupper vokser i tilgrensende regioner. Men hvordan skal arten etablere seg når hvert streifende individ møtes med kvotefri jakt gjennom to måneder av vinteren? Sannsynligheten for at gaupa får fotfeste i region 1 nærmer seg null når alle fire store partier står skulder ved skulder i utryddelsespolitikken.
Dette er ikke rovviltforvaltning. Dette er rovviltavvikling – utført av politikere som velger sauenæringens kortsiktige interesser framfor ansvar for artsmangfoldet. Når gaupa en dag er helt borte fra Vestlandet, vil det være lett å peke på hvem som bar ansvaret.
