Leder | fauna.no
Allerede i 1999 ba regjeringen kommunene håndheve byggeforbudet i strandsonen strengere. Nå kommer den samme oppfordringen igjen. I mellomtiden er stadig mer av strandsonen langs Oslofjorden blitt utilgjengelig. Dette avslører at det i departementene er en kultur eller en oppfatning om at strandsonen har liten verdi.
Fredag 23. oktober sendte regjeringen et nytt brev til kommunene langs Oslofjorden. Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran og klima- og miljøminister Sigrun Aasland krever strengere håndheving av byggeforbudet, færre dispensasjoner, bedre arealplaner og oppfølging av ulovlige inngrep.
Budskapet er vanskelig å være uenig i. Problemet er at skiftende regjeringer har formidlet det samme i snart 27 år, uten å klare å stanse den gradvise nedbyggingen.
Allerede 11. november 1999 sendte Miljøverndepartementet et brev til landets kystkommuner, fylkesmenn og fylkeskommuner der plan- og dispensasjonspraksisen i strandsonen ble innskjerpet. Den 8. mars 2002 kom et nytt brev med samme budskap.
I en stortingsmelding fra 2005 slo regjeringen fast at utviklingen ikke var tilfredsstillende. Kommunene måtte praktisere regelverket strengere, og gamle planer som åpnet for uheldig utbygging, måtte gjennomgås kritisk.
I januar 2024 sendte daværende klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen brev til 118 kommuner i Oslofjordens nedbørsfelt. Også da ble kommunene bedt om å håndheve byggeforbudet strengere og fjerne ulovlige stengsler.
Nå gjentas oppfordringen i oktober 2026. Formuleringene er ikke identiske, men hovedbudskapet er det samme: Kommunene må bli strengere, dispensasjonene må begrenses, og regelverket må følges.
Tallene forteller en annen historie
Det har vært et generelt byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen siden 1965. Likevel viser tall fra Statistisk sentralbyrå at det potensielt tilgjengelige strandsonearealet langs Oslofjorden er redusert fra 82 126 dekar i 2000 til 74 687 dekar i 2025.
Det er en reduksjon på 7 439 dekar, eller nesten 7,5 kvadratkilometer, på 25 år.
I dag regnes bare 39 prosent av strandsonen langs Oslofjorden som potensielt tilgjengelig for allmennheten. For Indre Oslofjord er situasjonen enda mer alvorlig.
Det er heller ikke sikkert at utviklingen stanser. SSB viste i november 2025 at ytterligere 8,6 kvadratkilometer av den potensielt tilgjengelige strandsonen langs Oslofjorden er avsatt til utbyggingsformål i kommunale planer. Dersom disse planene realiseres, kan reduksjonen bli større enn den har vært gjennom de foregående 25 årene.
Regjeringen erkjenner svikten
Det mest alvorlige er kanskje at myndighetene selv dokumenterer hvor lite som er oppnådd. I forslaget til ny Oslofjordplan for 2026–2030 slår regjeringen fast at planen fra 2021 ikke har fungert etter hensikten når det gjelder byggeforbudet i strandsonen.
Kommunene innvilger dessuten dispensasjon i 40 prosent av sakene der statsforvalteren fraråder det. Omtrent tre av fire tillatelser til nye bygninger i strandsonen i 2023 og 2024 ble gitt gjennom dispensasjon fra gjeldende planer.
Det betyr ikke at ingenting er gjort. Regelverket er utviklet, det er gjennomført tiltak, og myndighetene har styrket arbeidet på flere områder. Men resultatene viser at innsatsen ikke har vært tilstrekkelig til å stanse nedbyggingen.
Når kommunene år etter år kan tillate inngrep som strider mot intensjonene bak strandsonevernet i Oslofjorden, er det grunn til å spørre om staten har fulgt opp sine egne forventninger godt nok.
Stranden er mer enn et friluftsområde
Strandsonen er ikke bare et sted der mennesker skal kunne ferdes. Den er også en viktig del av naturen, både over og under vann. Grunne sjøområder gir leveområder og næringsgrunnlag for fisk og fugl. Ålegressenger, bløtbunnsområder og tareskoger er viktige deler av økosystemene. Brygger, utfyllinger, mudring og andre inngrep kan redusere eller ødelegge disse verdiene.
Ifølge regjeringens egne opplysninger er 70 prosent av viktige oppvekstområder for fugl og fisk i Oslofjorden forringet siden 1950-tallet.
Hvert enkelt inngrep kan framstå som beskjedent. En ny brygge, en utfylling eller en bygning nærmere sjøen kan isolert sett virke lite dramatisk. Det er summen av inngrepene over mange tiår som utgjør den store belastningen.
Når natur først bygges ned, kan det være både vanskelig og kostbart å gjenopprette den.
Nye brev er ikke nok
Fauna.no mener det er på høy tid å vurdere om dagens fordeling av ansvar og myndighet gir naturen det vernet Stortinget har forutsatt, spesielt i Oslofjorden hvor det har vært mye utbygging. I områder hvor det nesten ikke bor folk, bør det være lettere.
Kommunene skal fortsatt ha ansvar for lokal arealplanlegging. Men lokale beslutninger må også ivareta nasjonale natur- og miljøinteresser. Når dokumentasjonen over flere tiår viser en vedvarende negativ utvikling, kan ikke staten nøye seg med å gjenta hva kommunene bør gjøre.
Gamle utbyggingsplaner må gjennomgås. Dispensasjoner må begrunnes og kontrolleres grundigere. Ulovlige inngrep må følges opp, og myndighetene bør offentliggjøre resultatene på en måte som gjør det mulig å se hvilke kommuner som faktisk beskytter strandsonen.
Det avgjørende er ikke hvor mange brev som sendes, men om det blir færre inngrep og mer natur som bevares.
Regjeringen fortjener støtte når den tar til orde for strengere strandsonevern. Men etter snart 27 år med gjentatte oppfordringer er det rimelig å kreve mer enn enda en påminnelse om regler som allerede finnes.
Strandsonen trenger ikke først og fremst flere erklæringer om hvor viktig den er. Den trenger at myndighetene sørger for at vernet virker.
Kilder
- Miljøverndepartementets brev fra 2002, med henvisning til brevet fra 1999
- Stortingsmelding om strandsonepolitikken, 2005
- Regjeringens oppfordring til 118 kommuner, januar 2024
- SSBs analyse av strandsonen langs Oslofjorden, november 2025
- Regjeringens forslag til Oslofjordplan 2026–2030, særlig side 22–23
- Regjeringens pressemelding 23. oktober 2026
