Elgene i Gausdal Vestfjell og Murudalen bryr seg ikke om kommunegrenser.
En ny rapport fra NINA viser at 86 prosent av de GPS-merkede dyrene vandrer mellom faste sommer- og vinterområder, noen over mer enn 100 kilometer. Snø, mat og konkurranse om beitet styrer trekket – og fordeler belastningen med elgen svært ulikt mellom kommunene som deles om dyrene.
52 elger er fulgt med GPS i prosjektet, som er et samarbeid mellom kommuner, rettighetshavere og forskere i tidligere Oppland fylke. De fleste dyrene vandret gjennom fire til fem kommuner i løpet av et år, mens noen var innom hele åtte. Om vinteren søker elgene områder med lite snø og godt kvistbeite, mens de om sommeren flytter til steder med mer næringsrikt beite.
Forskjellen mellom sommer- og vinterområdene skaper en skjevhet i hvem som får fordelene og hvem som tar belastningen. Kommuner som brukes mest om sommeren og høsten kan ha gode jaktinntekter, mens vinterområdene ofte sitter med beiteskader på skog og flere trafikkulykker. I de nordligste kommunene trekker 75–80 prosent av de merkede elgene ut om våren og kommer ikke tilbake før jakta er over.
– Dette handler ikke bare om skogbruk og jakt, sier seniorforsker Christer Moe Rolandsen i NINA. Det dreier seg også om elgens mulighet til å bruke ulike leveområder gjennom året, og om hvordan forvaltningen påvirker dyrenes evne til å holde fast på trekkruter som har vært i bruk i generasjoner.
Forskerne mener funnene viser behov for mer samarbeid på tvers av kommunegrenser, både om jaktkvoter og arealbruk i de sårbare trekkpassasjene elgen er avhengig av.